Så skal Skou tilbake til Sandnes

Vatne bokhandel, 4.november

Under litteraturdagene  kommer Skou tilbake til Sandnes, 100 år etter at han dro derfra og slo seg ned i Skudeneshavn.

 

Martin Johan Mathiassen Skou var av omstreiferslekt og han ble født mens familen holdt seg på Sola. Foreldrene fikk senere hjelp til å bli bofast på Klepp som et ledd i det store bosettingsforsøket til presten Knudsen på 1860-tallet. Etter en stund fikk de sitt eget vesle hjem på Gudmestad i Hå. Huset deres står der fremdeles.

Som voksen skulle Martin Johan komme til å slå seg ned i Sandnes ved Graveren for en stund. I en periode vekslet familien mellom å holde til i Grimstad og i Sandnes.

Det er mange spor etter familien i offentlige protokoller fra Høyland. Det var også der han sviktet sine egne forsett og sine hjelperes forhåpninger, og det var herfra det ble rapportert om tøffe møter med hans egne som ville få han tilbake til omstreiferlivet.

Så vil eg takka...

Prisvinnarar kan vera overraska, blaserte, fortumla eller likegyldige; dei har likevel eitt dei må få sagt: Så vil eg takka medspelarane, alt frå mor og far til manager og produsent.
Når ein ser på prisutdelingar, er det så ein kan tenkja at dei kunne spart seg dette. Me oppfattar knapt nanma i farta og dei fleste høyrer me aldri meir om. Det er så det ein øyret går inn og ut.

Likevel: Denne delen av takketalen er svært viktig og heilt på sin plass. Når ein vinn ein pris, står det faktisk mange bak, mange fleire enn me tenkjer når me ser ein film, høyrer ein song eller les ei bok. Det finnst ikkje mange solistar i den store samanhengen. Og om dei finnest, så når dei ikkje langt.

Eg har ikkje vunne nokon pris, men eg er i ferd med å gi ut ei bok: Garborg og Skou -forskjell på folk? Og eg veit svært godt at dette kunne eg ikkje gjort åleine. Eg er 100 % arbeidsufør, har problem med å reisa og å sitja lenge, særleg på møte eller framfor PC'en. Likevel har eg vore på statsarkiva rundt i landet og det ligg utruleg mange tastetrykk bak den ferdige boka.

Korleis heng dette saman?
Eg har mann og fire born.
Barn A har køyrt meg hit og dit rundt på Jæren for å bli kjent i området hovudpersonane i boka vaks opp.
Barn B har laga litteraturlister.
Barn C har tasta inn alt det som skulle skrivast av frå ander kjelder.
Barn D har lese korrektur.
Barn A har henta meg, bore ryggsekk, liggjeunderlag (til pausar på lesesalar) og PC ved reiser.
Barn B har bore permar og bøker opp og ned trapper.
Barn C har lyfta på tunge protokollar i lesesalar.
Barn C har køyrt meg til og frå biblioteket.
Barn A har skanna og redigert bilete og avisartiklar.
Husbonden har henta og bringa både meg, bøker og pakkar til og frå, til og frå i 8 år
og lagt feriar og turar slik at det var råd å stikka innom by-og statsarkiv, køyrt ryggvenleg Norge på kryss og tvers og sett meg av nærast muleg arkiva rundt omkring.
Heile gjengen har heia og oppmuntra meg når eg nesten mista motet, og dei har latt vera å dra meg ned att når eg hadde vel mykje mot.
Bibliotekarar og arkivtilsette har også henta og bringa, lyfta og leita for meg. Og dei har båre over med dette rare mennesket som plutseleg legg seg ned på golvet i lesesalen.

Eg er glad for det handlingsrommet eg har. Det hadde ikkje vore der om familie og tilsette i arkiv og bibliotek ikkje hadde utgjort veggane og golvet i det rommet.
Så eg vil gjerne takka...
Og det vil eg svært gjerne gjera utan å få nokon pris. Det å få vera aktiv som arbeidsufør er verd mange prisar.

Ikkje alle får ein bauta

Skulpturen er laga av billedhoggaren Hugo Frank Wathne. 

Heldigvis; ikkje alle får ein bauta. Det kunne bli trongt i steinrøysene om så var tilfelle. I alle fall om dei skulle plasserast slik Garborg har sett seg, på ein fin utsiktsplass i Knudaheiå.

Likevel; uvanleg mange i krinsen rundt Martin Johan Mathiassen Skou, av dei som var i lag på Time på 1860-talet, har fått seg ein bauta. Oppfinnaren Torkel Lende (1849-1909) står ved Time vidaregåande skule og Sven Aarrestad (1850-1942), stortingsrepresentant, statsråd og amtmann, er blitt ståande på Bryne.

At Skou skulle få nokon bauta var ikkje tema, korkje her eller der. Men eg har høyrt songen av Hoppalong Knut. "Alle som ein kan få ein bautastein", og sjølv om eg må innsjå at eg er nesten åleine om å ha slike referanserammer, tar eg linja fram nok ein gong. (Sist eg prøvde meg såg eg i augene på alle i kommunestyresalen at dei ikkje hadde mange knaggar å henga sitatet på).

Grenda, 13.sept. 2014

Sidan boka mi heiter "Garborg og Skou -forskjell på folk?" kan eg røpa allereie no, før lanseringa, at svaret er at det er ikkje meir forskjell på folk enn at dei kvart på sitt vis kan få ein bauta "fordi dei fortener det" som reklamen seier. Og denne gongen er det rett: Skou fortener det; ikkje ein bauta i stein, men eit minnesmerke i ord.
Det er noko av det eg håper boka mi kan vera!

Ut av bobla

Å skrive en bok er sammenlignet med å gjennomgå et svangerskap. Noe vokser fram, prosessen kjennes på kroppen og resultatet er "noe helt nytt".

Etter mye farting rundt i landets arkiv og bibliotek lå råmaterialet til det som skulle bli "Garborg og Skou - forskjell på folk?" på bordet. Så skulle det skrives, tenkes, eltes og knas til det hele ble en lesbar og interessant tekst.

Underveis gjorde jeg verdifulle funn, tror jeg.
Underveis så jeg nye sammenhenger, tror jeg.
Underveis fant jeg ut at denne fortellingen ikke har vært fortalt før, den har ikke en gang vært etterlyst, tror jeg.
Underveis måtte bildet av Garborg endres noe, tror jeg.
Underveis, etter at jeg flere ganger hadde lagt manuset og haugen med permer og bøker til sides, innså jeg at dette må på trykk. Slik jeg vurderer det.

Og så må jeg innse: Det er i min boble det ser slik ut. Jeg har levd i denne bobla i over åtte år. Har jeg fått med tankene som er blitt til underveis slik at leseren forstår hvorfor boka er viktig? Har jeg formidlet sammenhengene så leseren finner fram i terrenget av ulike samfunnsbilder?
Har jeg dokumentert mine konklusjoner, også de som leseren selv må ta?

Når en sitter for seg selv og skriver, ligger ikke disse spørsmålene så langt framme i pannebrasken. Da er det bare kilder, sannheter, brokker som skal bli til en helhet. Og når helheten er der, må den få innpakning som gjør at noen vil pakke den ut igjen.

Det er nå boblen sprekker? Boka skal ut i friluft, Den skal i hendene på leserne, uten at jeg sitter og kommenterer på stolen ved siden av. Den må klare seg selv.

Nifst.

Tor Obrestad leste manuset denne uken, og etter en lang samtale med han, er det hele litt mindre nifst. Han må selv gi sin vurdering av arbeidet mitt, men jeg dro fra Nærbø med vissheten om at jeg ikke har bommet. Det er nok for meg i denne runden. Så nå kan bobla sprekke!

Ingen vei tilbake

 Nå er siste korrektur sendt fra Eplehagen, og det er ingen vei tilbake.
Det var det heller ikke for hovedpersonen, Martin Johan, så mange ganger i livet.
Og jeg er spent på hvilke reaksjoner boka vil få. Vil leserne bli mest opptatt av at det også for over 100 år siden var et hett tema om en kunne nekte tigging ved hjelp av lovparagrafer? Og skulle barna måtte bære kostnaden for foreldrenes handinger, slik en del flyktingebarn må i dag? Eller er det Garborg sine bøker, lest med ny briller, som vil skape debatt?

Og hvem er jeg som tør skrive historien til en omstreifer? Er det mulig å gjøre det uten "å trø noen for nære"?

Nå er det bare tiden som kan gi svar på disse spørsmålene som kverner rundt i hodet mitt. Gru og glede!

Nynorsk, bokmål - elle, melle?

Boka "Garborg og Skou - forskjell på folk?"  kommer på bokmål.
Huff, det gjør nesten vondt å skrive det.

Årsaken er at deler av "På Fantestien", utgitt i 1893, skal være med i boka. Og det er lang vei fra norsk-dansk på den tiden til nynorsk i dag. Det samme gjelder sitat fra brev, aviser og offentlige dokumenter. Når en leser nynorsk og stadig får innsmett av bokmål, krever det stadig en akrobatisk øvelse av tanken. Derfor måtte det bli bokmål denne gangen.

Hva så med Garborg? Jeg skulle kanskje tatt hensyn til han og skrevet på nynorsk? Det er jo noen sitat fra han også. Men: Sorry, Garborg! Det er ikke så mange avsnitt fra deg at det ble avgjørende for valg av målform.  

Det var først da jeg ble lærer på Bømlo at jeg begynte å bruke nynorsk. Og de siste 20 åra har jeg blitt så glad i nynorsk at også mine private notater nesten uten unntak er på nynorsk.

For at boka skal bli leselig for andre enn språklig spesielt interesserte, har jeg gjort noen oppdateringer i sitat. Dobbel aa er blitt til å, stor bokstav i substantiv er borte, og f er blitt til v. I tillegg er en del ord som i dag er uforståeleg for de fleste, skrevet noe om. Garborg har sluppet unna bare med forandringer i den første kategorien for ikke å ødelegge de litterære verdiene.

Så er det å håpe at disse tilpasningene er mer til glede enn ergrelse for leserne som boka er til for.
Trøsten får være at den største forandringen når det gjelder sitat fra 1800-tallet, er at de ikke er gjengitt på gotisk. Det regner jeg med at både bokmål- og nynorskfolk er glad for.

Digitaliserte gamle aviser - ny historie?

For å finne historien om Garborg og Skou har jeg trålt arkivene i landet, også avisarkivene. Og funnene har vært mange  - og overraskende.
Gamle aviser er et skattkammer for alle som driver med historieformidling. Og i Nasjonalbiblioteket finnes de fleste utgaver av avisene i landet opp gjennom tidene - på mikrofilm.
Det er krevende å lese mikrofilm i timevis, og å leite etter små notiser, kan være som å leite etter nåla i høystakken. Men det er nye tider: Stadig flere aviser blir digitaliserte. På nb.no er de nå søkbare.
Ny muligheter åpner seg. Oppslag i aviser som historikere før oss ikke hadde tilgang til, dukker nå opp på skjermen med et tastetrykk (og av og til med mange trykk uten riktig resultat). Hvordan vil historien bli skrevet framover? Er det mye som må omskrives, nyanseres?

For hver avis som blir lagt ut, finner jeg nye oppslag om Martin Johan Mathiassen Skou. For ikke mange ukene siden kom Fredrikstad tilskuer og Sjøfartstidende, begge med flere nyttige oppslag. Det er nesten så jeg ikke våger å sende boka i trykken. Tenk om det dukker opp viktige avisoppslag neste måned, med informasjon som jeg burde hatt med?
Jeg trøster meg med at alle som har skrevet om 1800-tallet før meg, har hatt det verre. Dessuten: Det jeg finner framover kan jeg bruke i foredrag, og: Jeg kan selvfølgelig dele det med deg her på bloggen.
Oppsummert: Jeg holder fast på det jeg har sagt før: Nasjonalbiblioteket er et skattkammer!

Å lese korrektur, - det er fa'li det!

Manuset har vært klart lenge, trodde jeg. Og endelig var det tid for korrektur, siste innspurt.

Om det var stoffet som hadde modnet, eller jeg som hadde vært umoden, er uvisst. I alle fall: Da jeg trodde jeg skulle rette skrivefeil, dukket det opp en del spørsmål om selve teksten som måtte besvares. Og jeg som nettopp hadde satt permer og bøker fint tilbake i hyllene. Nå måtte de fram igjen.

Dessuten så jeg at en del setninger var så tunge at jeg ikke maktet å gjøre dem mer lettleste bare ved å flytte på ord. Avsnitt måtte rett og slett over til fotnotene. Så nå er det 500 noter til boka mi "Garborg og Skou - forskjell på folk?". 

Da jeg skulle lese Berge Furres bok om Lars Oftedal, fikk jeg tak i tilleggsboka først, den med bare noter. Så jeg leste den først, med utbytte. Slik er det nok ikke med mine fotnoter. Men litte ekstra for dem som er interesserte, og litt forklaring på en del ord og ordninger fra 1800-tallet finnest der.

Nå venter jeg på retur av 1.korrektur.  Jeg håper det ikke åpenbarer seg store feil i innholdet ved neste gjennomlesing. Forresten, er feila der, er det godt om de blir oppdaget, før trykking. Og for hver feil jeg finner som jeg ikke så i forrige runde, tenker jeg: Ære være korrekturlesere som kan sitt fag!

Boka "På fantestien"

Det hele startet med en bemerkning fra Dag Einar Alfsen på galleri Centauren i Skudeneshavn:
-Sjå her Marit! Her e' eit prosjekt for deg. Denne boka må du sørga for å få filmatisert, sa han og viste meg På fantestien fra 1917, (første utgave 1893).

Boka ble lest: Og jeg satt igjen med undring, mange spørsmål og arbeidslyst. Først kunne det se ut som boka til Skou var en biografi. Men etter hvert forstod jeg at det var mer et kampskrift der fortellinger fra livet hans var tatt med. Og ved nærmere undersøkelse, viste det seg at Skou hadde vært en barndoms- og ungdomsvenn med forfatteren Arne Garborg. Så nært var vennskapet og kjennskapet at det er tydelige fotavtrykk etter Skou i forfatterskapet til Garborg.

10 år har det tatt, med leting og skriving, skriving og retting, før boka "Garborg og Skou - forskjell på folk?" nå er klar til trykk. Først var det planen å trykke opp På fantestien med kommentarer. Men det er blitt noe helt annet: Nå er det bare en del sitat derfra.

Ved å bruke knappen i høyre spalte kan du abonnere på innlegga her, slik at du får melding når det blir lagt ut noe nytt om boka; foredrag om temaet, signering i butikker, presseoppslag, lansering osv.
Det blir en spennende tid framover, i alle fall for meg. Vil du være med, så heng på!