Lesaroppleving. Boka får fram eigne minne og tankar.

Å skapa ei bok er spennande. Å høyra kva tankar og refleksjonar andre gjer seg når dei les boka, er svært interessant. Dette skriv Odvar Omland på Facebook:

For en tid siden fikk eg en bok i hende. Som jeg slukte. Fascinerende og
velskrevet om omstreiferen Martin Johan Mathiassen Skou. Bardomsvenn med forfatteren Arne Garborg. Forfatter: Marit Elisebet Totland.
Vi kan i sannhet lese om et spesielt omflakkende liv. Som veifarer, kort tid lærer. En ypperlig foredragsholder. Snakket ofte om sitt "sønderrevne liv". Med rette.

Uansett fikk han åpnet samfunnets øyne for sine medvandrere overfor det etablerte samfunn.. Han døde 1919, men det tok dessverre lang tid før for eksempel Romfolket fikk unnskylding for den urettferdige behandling de var utsatt for. 

Som barn og ungdom i 1930-årene opplevde jeg noe av urettferdigheten. Folk flest ville helst ikke ha noe med dem gjøre. Og de ble rett som det er "fantejaget". Et uttrykk som gikk på folkemunne. Jeg er virkelig glad for at gjennom mine foreldre lærte mange av disse å kjenne. Mor hadde alltid kaffekjelen klar på kjøkkenet ved siden av butikklokalet. Der slukte jeg mer eller mindre eventyrfortellingene. Jeg fikk en godhet for disse folkene som jeg har beholdt. Det kom meg til gode da jeg i femtiårene var adm.sjef (rådmann) i en Hallingdalskommune. Også da opplevde man omstreifere stakk innom, og jeg lot fattigkassa spandere på dem noen slanter. Selv om jeg kanskje visste at en god del gikk til fyll. En dag fikk min kjære viv også besøk. Og selvfølgelig ble vedkommende vartet opp som hvilken som helst annen.

Heldigvis er forholdene forandret. I dag er det vel neppe noen "farende fant" å se.
Opplevelsene med omstreiferne fikk meg til å skjønne at det er neimen ikke stor forskjell på folk. Det hadde også Johans Martins venn Arne Garborg oppdaget, i det han skriver: .....i grunnen er det mykje mindre "skil på folk enn me trur."

Tusen takk til forfatteren Marit Elisebet Totland for en spennende god bok.

Alt kjem så nær

Det starta med ei ukjend historie om ein mann eg knapt hadde høyrt namnet på. Så, mens livet og historie blir nøsta opp, dukker stader og namn opp som er svært så nære. 
Eg sit i stova og skriv. Kiker ut vindauget og ser bort til Toftevågen. Eg har flytta hit etter at side 150 i boka blei skrive, der det handla om bonden Andersen Lande på Halsnøy og Anne Mortensdotter på nedre Tofte.
For nokre dagar sidan hadde eg gleda av å vera middagsgjest i eit flott gardshus på Halsnøy som ikkje ein gong var nytt då Skou var i området.

Alt kjem så nær!

Dei siste åra er Postvegen opprusta så ein no kan fylgja vegen frå Utåker til Husnes. Og den passerer stovedøra. Når Skou skulle frå Skudenes og innover Hardanger på sine siste turar som kramkar, gjekk han truleg på denne vegen. 100 meter frå der eg sit no.

Alt kjem så nær!

Før han tok fatt på kramkar-reisa, var han innom Hilleslands bokhandel og fekk med likt og ulikt i kramkassa som han skulle selja undervegs. Då eg skreiv boka visste eg ikkje kva type varer han hadde med seg. Nyleg fortale Hans Magnus Hillesland at faren hadde sagt at Skou kom på bokhandelen og henta varer. Varene blei sirleg noterte i ei bok, så han kunne gjera opp for seg då han kom tilbake.

Alt kjem så nær!

Ein nær slektning av Skou fekk fosterforeldre på Sunde; Haktorsen. Og eg som trudde familiehistoria handla om Rogaland. Det er nokre få kilometer herifrå til Sunde.

Alt kjem så nær!

Boka er lesen av mange etterkommarar av Skou. Tilbakemeldingar kjem inn. Og mange takkar for boka. Kjenslene er blanda. Slektskapet med Skou har ikkje alltid vore lett å vedstå seg. Den yngste generasjonen takkar varmt og seier at dei vil ta til seg det eg har skrive: At dei har grunn til å vera stolte over å vera etterkommarar etter Martin Johan Mathiassen Skou!

Alt kjem så nær!

Kan og skal fordommar forklarast vekk i historiefortellinga?

Det er ingen tvil om at det var fordommar mot taterane/omstreiferane på Skou si tid. Dei blei behandla som gruppe meir enn enkeltpersonar. Desse fordommane leid folket under og gjorde det også nesten umuleg for enkeltpersonar å leggja om livsstilen om dei så måtte ønskja det. Når eg skulle skildra kampen til Skou, kampen mot seg sjøl, sine eigne og samfunnet rundt seg, var desse fordommane ein del av forklaringa. Ville det då vera naturleg at eg via mykje plass til å diskutera kva som var fordommar og kva som kunne hevdast å vera sanninga om taterane, når livet til Skou blei prega av fordommane slik dei var?

Eg arbeider no med ein liten artikkel som drøftar dette spørsmålet, og vil gjerne ha innspel.

Når eg skreiv boka "Garborg og Skou - forskjell på folk?" var eg svært tydeleg på at dette er fortellinga om personen Skou, ikkje om taterane som gruppe. Håpet var at haldninga mi:, at alle menneske er like mykje verd, ville skina gjennom i teksten, slik at fordommar i dag på den måten ville koma fram og bli avslørte. Eg valde å ikkje drøfta,  men fortelja. På første side og på omslaget tok eg med sitatet frå siste brevet fra Garborg til Skou: "Det var gjennom kjennskapen med deg eg kom etter at det i grunn er mykje "mindre skil på folk" enn me trur?"

Kan det fungera?