Kista med det rare i og bryllupet på Vaholmen

Det spankulerte en dag for noen år siden en liten tykkfallen pjokk på Skudeneshavns gater. På sin tur møtte han en gammel kjenning med et grønt skrin på ryggen, kjepp i hånden og smil og godt humør lysende over hele ansiktet.

-         Kor ska’ du hen? spurte pjokken.

-         Te Syre å lera ved!

Mannen som  svarte så kontant var Martin J. Mathiassen Skou. Tater av fødsel, lærer, på fantestien igjen, modell for Garborg, reisetaler og forfatter og til slutt blikksmed og kramkar på Karmøy. Guttpjokken var undertegnede.

Det er Sigurd Jakobsen som skriver dette. I mange år har jeg vært på leit etter et kåseri som han hadde i NRK. Men da det ikke fantes i NRKs arkiver, gav jeg opp å få tak i det. Men så, denne uken, søkte jeg på ny på Nasjonalbiblioteket sin nettbase nb.no. Paradoksalt nok finner jeg mest godt nytt i di gamle arkivene. Og i og med at det legges ut flere gamle aviser hver uke, er det stadig skatter å finne. Denne gangen fikk jeg et treff i avisa 1.te mai, 17. og 27. desember 1938. Og sannelig: Der var hele kåseriet gjort om til en artikkel i to deler. Det er skrevet og fortalt mye om Skou, men når jeg var spesielt interessert i dette kåseriet, er det fordi journalisten selv kjente han. Han skriver:

Når jeg nå skal fortelle litt om denne eiendommelige og sammensatte manns liv, står dette minne fra Skudeneshavns gater mer levende for meg enn noensinne.

Han står foran meg, høyreist og senesterk med landeveiens seige rytme i kroppen. For oss barn inkarnasjonen av godslighet; men under den tålige overflate ulmer en vulkan, tatergemyttet som før du vet av det kan bryte ut i et himmelsprett av de verste. Ansiktet var skarpskåret med svarte øyne, mørk i hamleten, litt svartgrått skjegg og nedenunder en gloende kontrast i det spraglete halstørkle.

Skikkelsen var kjent over hele Karmøy, for så vidt over hele vest- og sydlandet, og særlig kvinnfolkene la ofte til side en skilling for å ha litt i bakhånd når «Skauen» kom og kiste-leddikens vidunderlige smykker kom for dagens lys.

Skous kiste var for oss barn noe av det vidunderligste som var til. Der var syljer og stas, spring og bånd, blonder og kam og speil, og sist men ikke minst: kniver. Mange og fine, men så sørgelig dyre for småkarer.

Han var original fra innerst til ytterst. Støtt hadde han et ord for hva enn du spurte om. Helst noe morsomt, som blei sagt med et smil, men også bitende ramsalte ting som rammet den ulykkelige midt i det ømmeste punkt.

Modell for Garborg

Jakobsen forteller videre om livet til Skou, slik han selv gjorde det i boka  På fantestien som han gav ut i 1893. Det er godt kjent at Skou og Garborg var venner og at Garborg brukte han som modell i sine Jærbøker:

Selv om det ikke er Skous beste sider som kommer fram gjennom Garborgs karakteristikk, var Skou likevel meget stolt over å ha vært hans modell. Min far forteller således at i den tid han gikk på lærerskolen på Stord, møtte han en dag en skreppekar med et grønnmalt skrin på ryggen. Han stoppet opp og spurte: Kjenner De ikke meg?

-          Nei, dessverre, jeg gjør nok ikke det.

-          Jeg er Martin Johan Mathiassen Skou. Det var jeg som var modell for Garborgs Carolus Magnus i Fred og Læraren.

Da Marta Snibedalen blei gift

Skou ble gift med Marta på Vaholmen på sine gamle dager og bodde der til han døde i 1919, i et lite hus som stod like bak det som nå er kulturhuset/gamle badet. Jakobesn forteller hvordan det gikk til da de skulle gifte seg. Historien er festlig, - så festlig at en kan lure på om det er bare sannheten vi får her. Men la gå: Det får stå på fortellerens regning:

Han fortalte ofte om Garborg og om de dagene han var borger på vanlig vis.

På sine gamle dager, omkring 1906, var det han kom til Skudeneshavn. Her fikk han hus hos Marta Snibedalen. Hun blei også kalt «Marta med Bilen». Grunnen var den at hun ofte blei sett med en liten håndkjerre. Hun hadde nemlig en liten potetlapp i en fjellhylle, og halte sjøl omkring og solgte sine produkter.

På den tid var prost Geelmuyden sokneprest til Skudenes. Til ham kom en dag Skou og forlangte lysing – han ville gifte seg med Marta, forklarte han. Men Geelmuyden sa nei. –Ja, Skou mente noen måtte ta seg av den gamle piken, og han bodde jo i huset likevel. Men Geelmuyden var ubevegelig.

Skou gav seg likevel ikke, men kom igjen, og sa det var for galt at han ikke ville vie dem. Det var jo en gammelhjelpeløs dame og han ville bli henne en trøst og støtte i alderdommen.

Men presten sa atter en gang nei.

Så begav det seg at Marta sjøl hinket den lange veien til prestegården. Hun talte vakkert og gråtkvalt for seg. Fortalte ydmykt om dent id hun tjente på Tau ved Stavanger, hvor Skou i sin tid var lærer – og om at hun hadde vært forlovet der inne – ja, ja, men, det hadde hun. Hånden for over øynene og tok en liten svipptur om nesen i samme rennet.

Jaså, sa Geelmuyden, så det er gammel kjærlighet altså?

Marta nevnte ingenting om at det var en annen, som omkom på sjøen hun hadde vært forlovet med, men sa med tårevåte øyne et skjelvende Ja-a.

Da viet presten dem, og det blei holdt dundrende bryllupsfest på Vaholmen. – Langt på natt blei gjestene lempet på dør, en for en, og Skou gikk til køys.

Sprek, begavet, intelligent, et rikt og sammensatt menneske.

Heilt til sine siste år var Skou en sprek og frisk kar. Min far forteller at han en gang møtte han på Sandve ved Skudenes. Det var seinhøstes og temmelig kaldt. Men Skou heiv av seg klærne på den ytterste odden, jumpet uti, tok seg en real svømmetur, kom opp og ristet seg og smatt i klærne. Da dette hendte var han omkring 70-årene....

Distriktslege Jensen, som nå er pensjonert og bor i Skudeneshavn, hadde mangen en festlig historie å fortelle om Skou. Han sier det var en begavet og intelligent mann. Jeg talte ofte med han, og han fortalte meg bl. a. om den gang han på sine foredragsreiser skulle tale for det samlede professorkollegium i Universitets Aula. Skou var jo litt benauet over den representative forsamling, men han tenkte med seg: Jeg får fortelle dem sannheten framfor alt, og foredraget blei en stor seier for ham.

Han fikk kreft den siste tid, og blei av legen beordret innlagt på Stavanger amtssykehus. Her døde han den 15.januar 1919. Hans båre blei ført til Skudenes, hvor han er gravlagt på Falnes kirkegard.

I spredte trekk var dette Martin Johan Mathiassen Skous tragiske livsskjebne. – Et merkelig rikt og sammensatt menneske var han...

  
Spørsmål som jeg gjerne skulle hatt svar på:
1. Hvor er Snibedalen, der Marta hadde potetåkeren?
2.  Har noen hørt fra foreldre/besteforeldre om hvodan det gikk til da Skou skulle gifte seg?

............

* Avisa 1ste Mai var Arbeiderpartiets tidligere hovedorgan i Stavanger, grunnlagt 1899, utkom daglig fra 1906. Videreført som Rogalands avis.
* Når Jakobsen skildrer Skou, slår fordommene i samfunnet inn. Han skriver om mørkt hår og mørke øyne. I følge offentlige protokoller var Skou mørkeblond og blåøyd.
 

Hele fortellinga om Skou kan du lese i "Garborg og Skou -forskjell på folk?" Den er i salg hos Hillesland bokhandel og alle landet bokhandler tar den inn ved bestilling. Kan også bestilles på Haugenbok.no og hos meg: marit.totalnd@knett.no. Hos meg er prisen kr 200 inkl porto. Bruk sms: 98060938

Viktig og fin historisk roman, skriv Kristine Sele

Slik skriv Kristine Sele i ein bokomtale i Bømlonytt 21.12.12016.
Eg bukkar og tar i mot og set særleg pris på at Kristine Sele meiner boka løftar fram ein del av kystkulturen vår.:

* Kvinna si uro når mann, far, son, kjærast er langt til havs, i ei tid utan kommunikasjon.
* Om reiaren si sut for mannskap og båt.
* Rykte fortel om storstorm og forlis; dei heime ventar på telegrammet som skal fortelja at alt er vel.

I Alt vel frå Marit Elisebet Høines Totland får lesaren dette på nært hald. Me følgjer hovudpersonen Karina vidare i levet hennar i Skudnes. I Blåstrømpe kom ho som tenestejente frå Stavanger.

"Alt vel"-  startar med den dramatiske storstormen på nord-Island....
-  er også ei fin og var kjærleikshistorie.
....
Marit Elisebet Høines Totland, som sjølv er frå Skudeneshavn, bidrar med "Alt vel" til å løfta fram ei del av kystkulturen

Fordi bestefar fortalte...

Det er nesten ikkje til å tru! Det budde ikkje mange familiane på Hrisey i Øyfjord på Island då den store stormen kom sigande ned dalen og gjorde så stor skade, 11.september 1884. Likevel blei to born fødde den natta. Det fortel Bjørn Olafson i eit intervju med Magne Misje, laga av NRK Rogaland og Hordaland i 1984, hundre år seinare. Bestefar hans var nemleg eit av desse borna.
I dette intervjuet får me informasjon om stormen som eg har nytta i siste boka mi, den historiske romanen "Alt vel", der me både er til stades i stormen og følgjer dei som går heime i Skudenes og ventar og høyrer rykte om det som har hendt.

Men kan me tru på det som er fortalt når det skjedde for 130 år sidan?
Og kan me tru på det Bjørn Olafson fortel om den natta då bestefaren blei fødd, altså då oldedmora fekk ein son ei dramatisk stormnatt?
Me kan spørja oss sjølv, kva veit me om det som skjedde i livet til våre oldeforeldre?

Men eg stolar på Bjørn Olafson. Fordi han seier at bestefaren fortalte om dette, både om Galdra-Villy som skremte nordmennene med trolldomskunt og dei norske skipa som blei kasta på land. Og denne bestefaren blei nærare 100 år. Han hadde altså høyrt om denne hendinga nesten heilt fram til intervjuet blei gjort i 1984. Dermed er fortellinga påliteteleg og levande over tre generasjonar.

Så då blir utfordringa til oss: Kor mykje fortel me vidare til etterkomarane våre?
Og tenkjer me over at dersom me ikkje fortel, så kan deler av historia forsvinna ut av historiebøkene? Det er eit talande eksempel på Gran på Hadeland. Der er det to kyrkjer ved sida av kvarandre, systerkyrkjene, og ingen  veit sikkert kvifor det er to av dei. Ein gong i fortellinga si fortelinga, stoppa kunnskapen.
Sjølvsagt vil arkiva og vår digitale kvardag syta for at det meste blir tatt vare på i framtida. Men kvardagane, opplevingane, følelsar og stemningar? Dei er det ikkje lett å putta inn i eit arkiv. Derfor er fortellinga så viktig, med formidling frå generasjon til generasjon.

 Slik ser eg for meg at det var på Hrisey, før stormen:

Boka Alt vel kan kjøpast på bokhandelen på Nord-Rogaland og  i Sunnhordland

og kan bestillast hos meg: marit.totland@knett.no

Eit lite reisebrev frå SILK

Skudenes Internasjonale Litteratur- og Kulturfestival er gjennomført, og dei som står for arrangementet, får toppkarakter frå meg. SILK har ein bredde og ein kvalitet som det står respekt av.
Festivalen blei opna av direktøren på Nasjonalbiblioteket Asla Sira Myhre. Holmen brygge var fullsatt, og Sira Myhre imponerte. Ung rebelsk leiar av partiet på ytste fløyen, tenkjer du kanskje. Men: Du må tenkja om igjen. Her var det ein mann i sin beste alder, som framleis er samfunnsengasjert, men som finn verdiar i litteratur og som maktar og formidla engasjementet sitt. Det var ein fryd å høyra på han!

Neste kveld fekk eg sjølv vera med på eit arrangement på Holmen Brygge. Då handla det om dialekt, spesielt Skudenesdialekten. Harald Dahle styrte samtalen. Espen Berg og eg var lokale representantar. Språkvitar og forfattar Helene Uri deltok med sin faglege tyngde med god formidlarevne, og for oss to lokale som deltok; med ein stil og ei haldning som gjorde at me følte oss vel saman med henne. Holmen brygge var meir enn fullsatt. Fantastisk! Superlativ som fantastisk og imponerande må i samme slengen tas i bruk for å gi honnør til Petter Midbøe med familie som har tatt jobben med å laga i stand lokalet.

TV Haugaland/Hnytt fulgte tydelegvis med på kva eg gjorde denne kvelden. Det viste seg då dei sende frå SILK i programmet HELG. Intervjuet med den langveisfarande SILK-fansen og son min, Anders og meg, finn du her: Krysser fjellet for å komme til SILK

Eigentleg drog eg på Silk for å lansera den nye boka mi "Alt vel". Det fekk eg gjera på Silkesenior. Der loste Sigmund Hansen oss vel i hamn. Og nok ein gong fekk eg vera med i eit av dei nye lokala i havn; denne gongen i Gamle verkstedet som no er blitt så godt som nytt. Det tar over 100 mann, og det er ei oppleving for meg som Skudenesbu å stå på podiet framfor ei slik forsamling og snakka om det eg har bala med å samla av stoff og samla i den historiske romanen "Alt vel" som kan lesast som ein oppfølgjar til Blåstrømpe.

Vidare gjekk ute for min del til Skudenes bu og behandlingshjem. Der las eg frå boka. Det gjorde sterkt inntrykk på meg at ei av damene kunne fortelja at ho sjølv hadde vinka farvel til kjærasten sin då dei var nyforlova og han for på Islandsfisket. "Eg såg båten bli mindre og mindre då dei for utover, og  tenkte at eg aldri kom til å få sjå han igjen," sa ho.

Lørdagskvelden var det Fortellerkveld på Verkstedet. No fekk Anders og eg vera på same arrangement. Og det var stas. Tidlegare hadde han vore på skulebesøk, både på Sør-Håland, i havn og på ungdomsskolen. Han las mellom anna frå boka si Engel i snø  (Gyldendal). Flott å sitja ved bordet saman med systrer, svoger og son. Og sidan kvinnheringen Lars Amund Vaage kom innom, måtte me sjølvsagt ha han med oss ved bordet. Vaage deltok på eit arrangement der han snakka om si siste bok.

Sigmund Hansen leia oss trygt gjennom kvelden:

Inni mellom arrangementa var det tid for signering på Hillesland bokhandel og drøs med andre gjester på Reinertsenhuset.

All ære til dei som arrangerer SILK; med John Rullestad i spissen. Dei lagar eit flott program, tar vel i mot gjestene og ordnar alt det praktiske slik at me andre trur at dette er "a piece of cake". Og så er det eigentleg ein stor gallamiddag!

Når eg likevel var i Skudenes, passa det også å besøka ein flokk unge herremenn i Round Table. Der var temaet O C Hansen. Eg peika på kva det vil seia å ha førebilete som Skou frå boka Garborg og skou - forskjell på folk?", redarenka Karina frå "Alt vel" og tåkelurprodusenten O C Hansen.

Round table kvitterte raust for besøket med denne statusen på sida si: Round table

Eg takkar for meg! Dette var berre eit lite inntrykk frå SILK. Det var landskjende forfattarar og internasjonale kjendisar på ulike arranegement som eg dessverre ikkje fekk høyrt på denne gongen. Kanskje eg får betre tid til å høyra dei ein annan gong. Til dei som arbeider med saka: Lukke til med førebuing av neste års SILK!
Følg gjerne med på Silk sine sider og sjå kva me kan venta oss etter kvart som dei arbeider seg framover: Silkfestival.no

Hein Ove Holmgard var "overalt" og har dokumentert festivalen. Det er han som har tatt bildene som eg har fått lov å bruka her. Han er ein flittig fotograf med eit godt auge for kva som gjer seg som bilde, både når det gjeld natur og folk! Han er verd å følgja på Facebook!

Sist, men ikkje minst, takk til Jan Ove som piffar opp presentasjonen min av boka med den islandske nasjonalhymnen. Og her er han nok i ferd med å nå dei lågaste tonane når bildet blir tatt:

"Alt vel"

Det gjaldt å formulera seg kort og konsist når ein sende telegram og betalte for kvar bokstav. Men kor lenge var det sanninga, at alt var vel, når det tok si tid før meldinga nådde fram?

I den historiske romanen "Alt vel" går enka som har rusta ut skip til Islandsfisket, og ventar. Og på Island hender det meir enn ho veit om.

Eg gler meg til å leggja fram den nye boka som eg har hatt mange gode skrivestunder med å laga.

Boka kjem på Kapabel forlag i november.