Kista med det rare i og bryllupet på Vaholmen

Det spankulerte en dag for noen år siden en liten tykkfallen pjokk på Skudeneshavns gater. På sin tur møtte han en gammel kjenning med et grønt skrin på ryggen, kjepp i hånden og smil og godt humør lysende over hele ansiktet.

-         Kor ska’ du hen? spurte pjokken.

-         Te Syre å lera ved!

Mannen som  svarte så kontant var Martin J. Mathiassen Skou. Tater av fødsel, lærer, på fantestien igjen, modell for Garborg, reisetaler og forfatter og til slutt blikksmed og kramkar på Karmøy. Guttpjokken var undertegnede.

Det er Sigurd Jakobsen som skriver dette. I mange år har jeg vært på leit etter et kåseri som han hadde i NRK. Men da det ikke fantes i NRKs arkiver, gav jeg opp å få tak i det. Men så, denne uken, søkte jeg på ny på Nasjonalbiblioteket sin nettbase nb.no. Paradoksalt nok finner jeg mest godt nytt i di gamle arkivene. Og i og med at det legges ut flere gamle aviser hver uke, er det stadig skatter å finne. Denne gangen fikk jeg et treff i avisa 1.te mai, 17. og 27. desember 1938. Og sannelig: Der var hele kåseriet gjort om til en artikkel i to deler. Det er skrevet og fortalt mye om Skou, men når jeg var spesielt interessert i dette kåseriet, er det fordi journalisten selv kjente han. Han skriver:

Når jeg nå skal fortelle litt om denne eiendommelige og sammensatte manns liv, står dette minne fra Skudeneshavns gater mer levende for meg enn noensinne.

Han står foran meg, høyreist og senesterk med landeveiens seige rytme i kroppen. For oss barn inkarnasjonen av godslighet; men under den tålige overflate ulmer en vulkan, tatergemyttet som før du vet av det kan bryte ut i et himmelsprett av de verste. Ansiktet var skarpskåret med svarte øyne, mørk i hamleten, litt svartgrått skjegg og nedenunder en gloende kontrast i det spraglete halstørkle.

Skikkelsen var kjent over hele Karmøy, for så vidt over hele vest- og sydlandet, og særlig kvinnfolkene la ofte til side en skilling for å ha litt i bakhånd når «Skauen» kom og kiste-leddikens vidunderlige smykker kom for dagens lys.

Skous kiste var for oss barn noe av det vidunderligste som var til. Der var syljer og stas, spring og bånd, blonder og kam og speil, og sist men ikke minst: kniver. Mange og fine, men så sørgelig dyre for småkarer.

Han var original fra innerst til ytterst. Støtt hadde han et ord for hva enn du spurte om. Helst noe morsomt, som blei sagt med et smil, men også bitende ramsalte ting som rammet den ulykkelige midt i det ømmeste punkt.

Modell for Garborg

Jakobsen forteller videre om livet til Skou, slik han selv gjorde det i boka  På fantestien som han gav ut i 1893. Det er godt kjent at Skou og Garborg var venner og at Garborg brukte han som modell i sine Jærbøker:

Selv om det ikke er Skous beste sider som kommer fram gjennom Garborgs karakteristikk, var Skou likevel meget stolt over å ha vært hans modell. Min far forteller således at i den tid han gikk på lærerskolen på Stord, møtte han en dag en skreppekar med et grønnmalt skrin på ryggen. Han stoppet opp og spurte: Kjenner De ikke meg?

-          Nei, dessverre, jeg gjør nok ikke det.

-          Jeg er Martin Johan Mathiassen Skou. Det var jeg som var modell for Garborgs Carolus Magnus i Fred og Læraren.

Da Marta Snibedalen blei gift

Skou ble gift med Marta på Vaholmen på sine gamle dager og bodde der til han døde i 1919, i et lite hus som stod like bak det som nå er kulturhuset/gamle badet. Jakobesn forteller hvordan det gikk til da de skulle gifte seg. Historien er festlig, - så festlig at en kan lure på om det er bare sannheten vi får her. Men la gå: Det får stå på fortellerens regning:

Han fortalte ofte om Garborg og om de dagene han var borger på vanlig vis.

På sine gamle dager, omkring 1906, var det han kom til Skudeneshavn. Her fikk han hus hos Marta Snibedalen. Hun blei også kalt «Marta med Bilen». Grunnen var den at hun ofte blei sett med en liten håndkjerre. Hun hadde nemlig en liten potetlapp i en fjellhylle, og halte sjøl omkring og solgte sine produkter.

På den tid var prost Geelmuyden sokneprest til Skudenes. Til ham kom en dag Skou og forlangte lysing – han ville gifte seg med Marta, forklarte han. Men Geelmuyden sa nei. –Ja, Skou mente noen måtte ta seg av den gamle piken, og han bodde jo i huset likevel. Men Geelmuyden var ubevegelig.

Skou gav seg likevel ikke, men kom igjen, og sa det var for galt at han ikke ville vie dem. Det var jo en gammelhjelpeløs dame og han ville bli henne en trøst og støtte i alderdommen.

Men presten sa atter en gang nei.

Så begav det seg at Marta sjøl hinket den lange veien til prestegården. Hun talte vakkert og gråtkvalt for seg. Fortalte ydmykt om dent id hun tjente på Tau ved Stavanger, hvor Skou i sin tid var lærer – og om at hun hadde vært forlovet der inne – ja, ja, men, det hadde hun. Hånden for over øynene og tok en liten svipptur om nesen i samme rennet.

Jaså, sa Geelmuyden, så det er gammel kjærlighet altså?

Marta nevnte ingenting om at det var en annen, som omkom på sjøen hun hadde vært forlovet med, men sa med tårevåte øyne et skjelvende Ja-a.

Da viet presten dem, og det blei holdt dundrende bryllupsfest på Vaholmen. – Langt på natt blei gjestene lempet på dør, en for en, og Skou gikk til køys.

Sprek, begavet, intelligent, et rikt og sammensatt menneske.

Heilt til sine siste år var Skou en sprek og frisk kar. Min far forteller at han en gang møtte han på Sandve ved Skudenes. Det var seinhøstes og temmelig kaldt. Men Skou heiv av seg klærne på den ytterste odden, jumpet uti, tok seg en real svømmetur, kom opp og ristet seg og smatt i klærne. Da dette hendte var han omkring 70-årene....

Distriktslege Jensen, som nå er pensjonert og bor i Skudeneshavn, hadde mangen en festlig historie å fortelle om Skou. Han sier det var en begavet og intelligent mann. Jeg talte ofte med han, og han fortalte meg bl. a. om den gang han på sine foredragsreiser skulle tale for det samlede professorkollegium i Universitets Aula. Skou var jo litt benauet over den representative forsamling, men han tenkte med seg: Jeg får fortelle dem sannheten framfor alt, og foredraget blei en stor seier for ham.

Han fikk kreft den siste tid, og blei av legen beordret innlagt på Stavanger amtssykehus. Her døde han den 15.januar 1919. Hans båre blei ført til Skudenes, hvor han er gravlagt på Falnes kirkegard.

I spredte trekk var dette Martin Johan Mathiassen Skous tragiske livsskjebne. – Et merkelig rikt og sammensatt menneske var han...

  
Spørsmål som jeg gjerne skulle hatt svar på:
1. Hvor er Snibedalen, der Marta hadde potetåkeren?
2.  Har noen hørt fra foreldre/besteforeldre om hvodan det gikk til da Skou skulle gifte seg?

............

* Avisa 1ste Mai var Arbeiderpartiets tidligere hovedorgan i Stavanger, grunnlagt 1899, utkom daglig fra 1906. Videreført som Rogalands avis.
* Når Jakobsen skildrer Skou, slår fordommene i samfunnet inn. Han skriver om mørkt hår og mørke øyne. I følge offentlige protokoller var Skou mørkeblond og blåøyd.
 

Hele fortellinga om Skou kan du lese i "Garborg og Skou -forskjell på folk?" Den er i salg hos Hillesland bokhandel og alle landet bokhandler tar den inn ved bestilling. Kan også bestilles på Haugenbok.no og hos meg: marit.totalnd@knett.no. Hos meg er prisen kr 200 inkl porto. Bruk sms: 98060938