Litt om bøkene mine:

onsdag 30. desember 2015

Kva samtida sa om boka "På fantestien"


"På fantestien", boka til Martin Johan Mathiassen Skou, fekk stor merksemd då ho kom ut i 1893. Mindre er det å finna frå året då andreutgåva kom ut. Men det var i 1917, og krigen gav konkurranse om spalteplassen og avispapiretar dyrt. Men etter kvart som fleire gamle aviser blir digitaliserte, dukkar også bokmeldingar frå denne tida opp.
Her ser me kva bladet "17.de mai" skreiv 19.6.1917.

Dei som vil lesa teksten utan lupe, kan slå opp på nb.no og setja "mathiassen skou" i søkefeltet. Så dukkar avissida i full skjerm opp blant fleire val.

tirsdag 24. november 2015

Jon Fosse skriv og fossen dryp

Eg har lese bøker før der forfattarar har skrive lange tekstar samanhengande utan å setja punktum og eg har irritert meg fordi resutaltet berre var at eg heiv etter pusten og blei irritert over at lesinga ikkje kunne fylgja den vanlege rytmen berre fordi ein skrivar ville vera original ved å endra på det utvendige i språket truleg fordi han ikkje makta skapa noko originalt ved hjelp av vanlege komma og punktum.

Men Jon Fossa makta det.

Han skriv. Og når eg les, er eg sikker på at blodtrykket går ned. Det som skjer rundt meg får no berre gå sin gang. Eg høyrer det dryp og dropane treff meg. Men når eg er komen til siste sida, er eg gjennomvåt fordi dropane var ein foss.

Eg har sjølvsagt høyrt mykje om Jon Fosse. Og når eg bur i Hordaland, har eg lenge tenkt at eg burde ha lese noko av han. Men det finnest mange bører, og å ha dårleg samvet for ikkje å ha lese noko, bør ikkje gjera dei tyngre å bera.

Men så kom eg over trilogien: Andvake, Olavs draumar og Kveldsvævd, og sette meg til å lesa. Og blei så overraska, ja, ganske fortumla. For dette er det jo råd å lesa (trass i at forfattaren har fått Nordisk råds litteraturpris, noko som i seg sjølv får ein til å tru at boka er heller utilgjengeleg for folk flest). Forteljingar sviv i tid og generasjonar, men heilskapen er der likevel.

Eg legg frå meg boka, men Alida og Asle heng i meg. Kva synest no dei om dei uventa vendingane i forteljinga? undrast eg. Før eg må minna meg sjølv på at dei er fiktive personar.

Eg må lesa meir av Fosse.

Og tilrår:
Trilogien:
Andvake, OLavs Draumar. Kveldsvævd

239 sider
Samlaget 2014 

Når tankane mine er nedskrivne, ser eg at eg har brukt ordet foss i overskrifta saman med namnet Fosse. Det var ikkje planlagt. Det berre blei sånn.

Har du lese same boka, må du gjerne dela lesaropplevinga i kommentarfeltet.

mandag 2. november 2015

Et helt halvt år og Alberte og Jakob


Eg ser det er blitt ein del debatt om filmatiseringa av "Et helt halvt liv". Nokon stiller spørsmål ved om filmen nedgraderer menneskeverdet; ein som er blitt funksjonshemma etter ei ulukke lar seg ikkje motivera til å leva. Sidan eg er svært oppteken av slike spørsmål, måtte eg bla tilbake til dette innlegget i bloggen min frå november 2015 for å sjå kva eg sjølv tenkte utan påverknaden frå andre. Kanskje det er sysnvinkelen, at eg let meg ta med gjennom historie via den kvinnelege rollefiguren, som gjer at eg faktisk sit att med det motsette inntrykket; at livet har verdi:

Frå november 2015:

Siste veka har eg lese to heilt ulike bøker: Et helt halvt år av Jojo Moyes og Alberte og Jakob av Cora Sandel. Dei er skrivne med nesten 100 års mellomrom, i 1926 og 2012, likevel har dei ein del til felles.

Eg blir dradd gjennom begge bøkene. Frå starten trur eg at eg veit korleis det heile vil enda. Men eg blir overraska.
Cora Sandel let opp eit ungt jentesinn for meg. Eg blir kjend med ei jente som knapt opnar munnen om ho ikkje må. Og mens eg les, forstår eg at det ikkje berre skuldast at ho levde i ei anna tid. Det handlar om at Alberte er Alberte, og ingen andre. Og det har sin pris å vera det.

Broren Jakob får eit heilt anna liv enn Alberte. I si tid blei nok dette sett på som eit hovudtema hos Cora Sandel, men når me les boka no i ei anna tid, er det heller den psykologiske innsikta i Alberte si utvikling, som er det mest slåande. Og når det gjeld det, kunne Alberte vore ei sjenert jente i dag.

I Et helt halvt år lar også forfattaren oss fylgja tanken til ei ung jente. Boka handlar om korleis livet til ein ung mann blei snudd på hovudet. Som lesar identifiserer eg meg likevel sterkast med jenta som prøver å få han til å ynskja å leva det nye livet han har. Slik sett høyrest det nok ut til at boka er ei av mange tusen. Slike bøker har me lese før. Men denne er ikkje som dei andre. Den har ei nerve som tar fatt i lesaren. Alle slags kjensler dukkar opp mens sidene blafrar forbi. Noko etisk resonnement må også til, men ein får aldri høve til å landa eller oppsummera det. Det blir hengande i lufta. Til siste sida er lesen. Då heng tankane der framleis.

Et helt halvt år er uvanleg lettlesen med sine nesten 500 sider. Kapitla der forfattaren skifter synsvinkel og lar dei som er rundt hovudpersonane få koma til ordet, kunne med fordel vore kutta ut. Me blir ikkje noko klokare av å få kjennskap til deira tankar. Dei er likevel ikkje så omfattande at ei tar dragsuget ut av boka.

Meir vil eg ikkje seia om desse to bøkene, for du kan trygt setja av tid til å lesa dei:

Cora Sandel
Alberte og Jakob
Gyldendal 1926
200 sider

Jojo Moyes
Et helt halvt år
Bastion 2012
500 sider

tirsdag 20. oktober 2015

Boka som les meg mens eg les boka: Arne Garborg. Frå bleike myr til alveland.


Eg har lese boka som Jan Inge Sørbø nyleg har skrive om Arne Garborg. Sjeldan er eg blitt dradd med gjennom såpass tungt stoff i slik fart og utan motstand. Den korte avslutninga på kvart kapittel gav meirsmak, så eg måtte lese neste kapittel snarast råd.

Og etter kvart som eg las, las boka meg; Det eg visste om Garborg, om tru og tvil, litteratur og 1800-talshistorie, måtte hentast fram og blandast saman på ny. Slik vaks eit nytt bilete av Garborg og faren hans fram. Var det eit slikt bilete Sørbø ville eg skulle danna meg? Sjå, det veit eg ikkje. Men så veit vel heller ingen forfattar kva bilete som blir danna i tankane til lesarane? Eit teikn på at forfattaren kommuniserer med lesaren, må det i alle fall vera.

Sørbø fylgjer Garborg i dei ytre hendingane i livet hans og i den indre kampen frå tidlege ungdomsår. Biografar har prøvd dette før. Etter mitt syn kjem Sørbø best ut fordi han går nokre mil saman med Garborg på leit etter sanninga med stor S, og han viser korleis Garborg på si ærlege leiting ikkje fann anna enn tvil. Og tvil, som kunne føra andre inn i skapande prosessar, kunne for Garborg aldri bli nokon verande stad. Han måtte vidare, til ei sanning han kunne leva med. Og det er på denne vegen Sørbø, frå sin ståstad, gir innsikt når han fortel om Garborg sitt liv. Tunge tankar, mørke dagar, Gudsfrykt utan å finna vegen til fred med leiting i alt frå spiritisme til Georgianisme.   

Eg har lese kvart ord i boka ein gong, og skumma gjennom ein gong til. Det kan eg ikkje seia om så mange andre bøker.

Dei siste ti åra er eg blitt betre kjend med Arne Garborg då eg sjølv har vore på leit etter livet til Martin Johan Mathiassen Skou. Og når det gjeld opplysningar Sørbø gir om Garborg versus Skou, har eg måtte setja nore krussedullar i margen.
Sørbø skriv at Garborg hjelpte Skou med å skriva boka "På Fantestien" (s. 29). Det stemmer nok ikkje. Skou gav ut dette kampskriftet for å vekkja folk og regjering så dei kunne sjå korleis omstreifarane levde i 1893. På den tida hadde Garborg og Skou svært liten kontakt med kvarandre. Men i 1917 hjelpte Garborg til med ei mindre redigering av boka og skreiv eit forord. Samanlikninga av dei to utgåvene viser at redigeringa var minimal, faktisk nærast usynleg. Det ekstra stoffet som blei tatt med, var henta frå ein artikkel Skou hadde skrive på slutten av 1890-tallet. Så boka "På Fantestein" må nok Skou få heile æra for sjølv.

Sørbø skriv at Eivind Garborg, far til Arne holdt avstand til fantane sjølv om dei heldt til i nærleiken, og i boka kan det synast som om Garborg møtte Skou først da han som tenåring kom til Time på eit lærakurs. Garborg sjølv fortel at han kjende Skou frå barndomen, noko eg trur er avgjerande for at han maktar å teikna Carolus Magnus som Skou er modell for romanen Fred: "Me kjendest frå fyrr; frå barndomen, då han, "fantungen", hadde kunna fortelja meg meir um haugarna i heimbygdi mi enn noko heimbygding visste, frå ungdomen då me var "saman på Thime" ein vinter, og sidan "bladskiftest" eit par år og var rett mykje ilag." (Frå Garborgs forord til På Fantestien, 2. utgåve 1917).

Eg har lese om Skou med Garborg i sidespegelen. Sørbø har skrive om Garborg med Skou langt ute i periferien. Det er heilt naturleg at detaljar om Skou ikkje blir dobbeltsjekka, så dei svake punkta eg her har peika på, endrar ikkje mitt syn på "Arne Garborg. Frå bleike myr til alveland." Eg tilrår boka på det sterkaste og trur mange vil finna det tida verd å lesa seg gjennom den.

Eg har i mange tiår visst at Garborg nytta titlar henta frå Bibelen. Først etter å ha lese boka til Sørbø, ser eg alvoret i bruken av namnet på fortellinga om den bortkomne sonen som ved ei lita endring blir til "Den burtkomne Faderen" og "Den burtkomne Messias."  Ei lita endring på papiert, ei stort og tungt alvor i Garborg sitt liv.

Jan Inge Sørbø
Arne Garborg. Frå bleike myr til alveland
Samlaget, 2015
344 sider

fredag 31. juli 2015

Ordskifte om "Garborg og Skou - forskjell på folk?" i Heimen 2/15


Heimen, det vitenskapelige tidsskriftet for lokal og regional historie har en debatt om boka "Garborg og Skou - forskjell på folk?" i nr 2/15.
Heile debatten finn du www.idunn.no
Minken og jeg nærmer oss historien fra ulike synsvinkler, og det var interessant å få drøfte dette med henne gjennom fire innlegg. Tidskriftet skriver på sin Facebookside:

 I det neste nummeret av Heimen, nr. 2/15, presenterer tidsskriftredaksjonen en spennende debatt om hvordan historikere og andre kan fortolke romanifolkets historie og kulturtradisjoner. Utgangspunktet er Anne Minkens anmeldelse av Marit Elisebet Totlands bok "Garborg og Skou – forskjell på folk?" som kom ut i 2014. På grunnlag av den, har vi fått en diskusjon mellom forfatter og anmelder, med to innlegg av hver i det samme nummeret. Til sammen kan dette gi leseren ulike perspektiver på hvordan man kan tolke romanifolkets handlinger og kultur rundt det forrige århundreskiftet. Heimen-redaksjonen ønsker gjennom dette å gjøre tidsskriftet til en arena for fagdebatt.

torsdag 9. juli 2015

Lesaroppleving. Boka får fram eigne minne og tankar.

Å skapa ei bok er spennande. Å høyra kva tankar og refleksjonar andre gjer seg når dei les boka, er svært interessant. Dette skriv Odvar Omland på Facebook:

For en tid siden fikk eg en bok i hende. Som jeg slukte. Fascinerende og
velskrevet om omstreiferen Martin Johan Mathiassen Skou. Bardomsvenn med forfatteren Arne Garborg. Forfatter: Marit Elisebet Totland.
Vi kan i sannhet lese om et spesielt omflakkende liv. Som veifarer, kort tid lærer. En ypperlig foredragsholder. Snakket ofte om sitt "sønderrevne liv". Med rette.

Uansett fikk han åpnet samfunnets øyne for sine medvandrere overfor det etablerte samfunn.. Han døde 1919, men det tok dessverre lang tid før for eksempel Romfolket fikk unnskylding for den urettferdige behandling de var utsatt for. 

Som barn og ungdom i 1930-årene opplevde jeg noe av urettferdigheten. Folk flest ville helst ikke ha noe med dem gjøre. Og de ble rett som det er "fantejaget". Et uttrykk som gikk på folkemunne. Jeg er virkelig glad for at gjennom mine foreldre lærte mange av disse å kjenne. Mor hadde alltid kaffekjelen klar på kjøkkenet ved siden av butikklokalet. Der slukte jeg mer eller mindre eventyrfortellingene. Jeg fikk en godhet for disse folkene som jeg har beholdt. Det kom meg til gode da jeg i femtiårene var adm.sjef (rådmann) i en Hallingdalskommune. Også da opplevde man omstreifere stakk innom, og jeg lot fattigkassa spandere på dem noen slanter. Selv om jeg kanskje visste at en god del gikk til fyll. En dag fikk min kjære viv også besøk. Og selvfølgelig ble vedkommende vartet opp som hvilken som helst annen.


Heldigvis er forholdene forandret. I dag er det vel neppe noen "farende fant" å se.
Opplevelsene med omstreiferne fikk meg til å skjønne at det er neimen ikke stor forskjell på folk. Det hadde også Johans Martins venn Arne Garborg oppdaget, i det han skriver: .....i grunnen er det mykje mindre "skil på folk enn me trur."


Tusen takk til forfatteren Marit Elisebet Totland for en spennende god bok.

søndag 24. mai 2015

Alt kjem så nær

Det starta med ei ukjend historie om ein mann eg knapt hadde høyrt namnet på. Så, mens livet og historie blir nøsta opp, dukker stader og namn opp som er svært så nære. 
Eg sit i stova og skriv. Kiker ut vindauget og ser bort til Toftevågen. Eg har flytta hit etter at side 150 i boka blei skrive, der det handla om bonden Andersen Lande på Halsnøy og Anne Mortensdotter på nedre Tofte.
For nokre dagar sidan hadde eg gleda av å vera middagsgjest i eit flott gardshus på Halsnøy som ikkje ein gong var nytt då Skou var i området.

Alt kjem så nær!

Dei siste åra er Postvegen opprusta så ein no kan fylgja vegen frå Utåker til Husnes. Og den passerer stovedøra. Når Skou skulle frå Skudenes og innover Hardanger på sine siste turar som kramkar, gjekk han truleg på denne vegen. 100 meter frå der eg sit no.

Alt kjem så nær!


Før han tok fatt på kramkar-reisa, var han innom Hilleslands bokhandel og fekk med likt og ulikt i kramkassa som han skulle selja undervegs. Då eg skreiv boka visste eg ikkje kva type varer han hadde med seg. Nyleg fortale Hans Magnus Hillesland at faren hadde sagt at Skou kom på bokhandelen og henta varer. Varene blei sirleg noterte i ei bok, så han kunne gjera opp for seg då han kom tilbake.

Alt kjem så nær!

Ein nær slektning av Skou fekk fosterforeldre på Sunde; Haktorsen. Og eg som trudde familiehistoria handla om Rogaland. Det er nokre få kilometer herifrå til Sunde.

Alt kjem så nær!

Boka er lesen av mange etterkommarar av Skou. Tilbakemeldingar kjem inn. Og mange takkar for boka. Kjenslene er blanda. Slektskapet med Skou har ikkje alltid vore lett å vedstå seg. Den yngste generasjonen takkar varmt og seier at dei vil ta til seg det eg har skrive: At dei har grunn til å vera stolte over å vera etterkommarar etter Martin Johan Mathiassen Skou!

Alt kjem så nær!

søndag 10. mai 2015

"Den merkeligste og mest begavede mann"


Det var som eg trudde: Etter kvart som fleire gamle aviser blir digitaliserte, vil me kunne lesa enda meir om Skou. Berre eitt år etter at eg avslutta leitinga, finn eg no likevel større mengder nytt stoff enn eg hadde tenkt meg.
Til no har eg ikkje funne opplysningar som er imotstrid til det eg har skrive i boka "Garborg og Skou - forskjell på folk?" Men eg har fått stadfesta at Skou var kjend over heile landet.

Minneordet det er bildet av her, frå 1919, var eg godt kjend med, men eg ser no at også dette blei tatt inn i mange aviser rundt om i landet. Her skriv Dahl:
"Han døde ubemerket på fylkessykehuset i Stavanger, 
den merkeligste og mest begavede mann som har vanket på fantestien i Norge."

Eigentleg skulle eg ikkje søkja etter meir informasjon om Skou, for eg er i full gong med eit nytt prosjekt. Men personen, venskapet med Garborg, livet og lagnaden til Martin Johan Mathiassen Skou, grip meg stadig, og fører meg inn i undrande ettertanke om så mangt.

fredag 24. april 2015

Obrestad skriv om Line: Kulturberar og posør

Eg ventar med stor spenning på ny bok frå Tor Obrestad:


Jon Line, Arne Garborg og Martin Johan Mathiassen Skou var samtidige. Line har mange gonger vist til at han kjende Garborg. Garborg på si side seier lite om dette, med unnatak av at han nemner at han har møtt han nokre gonger. Mathiassen Skou derimot, han skriv Garborg om i Knudaheibrev, Kolbotnbrev, dagbøker, - og ikkje minst: Han bruker han som modell for Carolus Magnus i bøkene sine. Dessutan skreiv Garborg forordet til boka til Skou, og skreiv eit fyldig minneord om han.

Tor Obrestad nemnde dette trekløveret då me var i lag ved lanseringa av boka mi Garborg og Skou - forsjell på folk? i under SILK, Skudeneshavn Internasjonale Kulturkonferanse i oktober 2014. Garborg og Skou syntest å koma tett på kvarandre i periodar av livet. Og dei fann kvalitetar hos kvarandre som dei sette høgt. Slik meinte Obrestad derimot at det ikkje var mellom Line og Garborg. No ser eg fram til å lesa kva han skriv om Jon Line i denne nye boka.

Boka til Obrestad kjem på Commentum forlag.
Forlaget skriv dette om boka:


Jon Line sitt idol
─ Garborg var hans store idol, og dei fekk kontakt på Jæren i 1892. Sidan trefte dei kvarandre sporadisk om somrane. Line levde på desse møta. Han hadde minna om Garborg, noko han utnytta til siste trevl i minnenedteikningane sine. Garborg sjølv var nok skeptisk til det der med Jon Line, han nemner han bare  perifert i dagbøkene. Sigbjørn Reime, som eg samtalar med om dette og som eg lærer mykje av, meiner at møta er nemnt fem gonger, og aldri refererer til anna enn møte,  aldri samtalar eller dei meir intime sakene som Line fortel om, seier Tor Obrestad vidare.
Kvifor heldt Garborg på avstanden? Fordi han opplevde Jon som innpåsliten? Garborg var aristokrat, og såg eigentleg ned på "pøbelen", åndeleg meint. Han vrei seg nok i grava når han høyrde dedikasjonen i Gonge-vegar.
Jon Line idylliserte samstundes som han såg. Garborg fekk eit behov for å verna seg, til dømes for Jon Line sitt skarpe auga, og kan henda jordnære eller kritiske blikk. Jon Line hadde jærbuens sans for realisme, han var nøktern og han ville at rett skulle vera rett. Det forstod nok Garborg, og tok sine forholdsreglar. Det er noko dobbelt her, som i alle Garborgs intime relasjonar.
Posøren
─Jo, Jon Line var nok på mange måtar ein posør og  levde opp til rolla. Han ville vera fin på det, brukte findress og langpipe og spelte fele, og han såg nok på seg sjølve som ein bohem, noko han ikkje var. Men det er noko meir med han, noko friskt, jordnært og ubunde som gjer at  han fortener eit rom i den jærske kultursoga. Han bar den liberale og frilynte tradisjonen frå Mauland og Garborg vidare. Jon Line hadde nokre av dei kvalitetane som kunne ha gjort han til ein ekte narr, noko  av det Dahl nesten blei. Men Line blei for sjølvopptatt, for sær, til verkeleg å kle denne rolla. Han mangla det elementet av sjølvironi og gleibskap som Tobias Skretting i  sine beste stunder kunne ha. Line lo ikkje, ikkje ein gong flirte av seg sjølv. Han gjekk inn i seg sjølv og blei stein. Men for ein narr han kunne ha blitt, avsluttar Tor Obrestad.


mandag 6. april 2015

Her finn du boka i butikk i Bergen og Oslo


I Rogaland og Sunnhordland finnest boka i dei fleste bokhandlarar. Og i desse tider, med stor makt til kjeder og bestseljarar, er det kjekt å sjå at ei einsleg svale kan finna vegen til butikkhyllene.

Når boka blir etterspurt, dukkar den opp både her og der. Frå Ark sine nettsider, veit eg at den er tatt inn hos:

Ark Egertorget og Ark Majorstua i Oslo og Ark Strandgaten i Bergen
Ark Strømmen (Akershus) og Ark Bruns (Trøndelag)



Her er ARKs reklame:


Garborg og Skou: forskjell på folk?




Garborg og Skou: forskjell på folk?


Lagerstatus På lager. Sendes normalt fra oss i løpet av 1 virkedag.
Kundevurdering
FormatInnbundet
Utgivelsesår2014
ForlagCommentum forl.
SpråkBokmål
ISBN9788282332712
Emneord Forfattere; Pedagoger

Se flere detaljer
Pris
306,-
Veil. pris
349,-
Spar
44,-
Legg i handlekurv
Klikk & hent
Denne boken er klar for henting i valgte butikk etter én time.
Klikk & hent

søndag 22. mars 2015

Kan og skal fordommar forklarast vekk i historiefortellinga?


Det er ingen tvil om at det var fordommar mot taterane/omstreiferane på Skou si tid. Dei blei behandla som gruppe meir enn enkeltpersonar. Desse fordommane leid folket under og gjorde det også nesten umuleg for enkeltpersonar å leggja om livsstilen om dei så måtte ønskja det. Når eg skulle skildra kampen til Skou, kampen mot seg sjøl, sine eigne og samfunnet rundt seg, var desse fordommane ein del av forklaringa. Ville det då vera naturleg at eg via mykje plass til å diskutera kva som var fordommar og kva som kunne hevdast å vera sanninga om taterane, når livet til Skou blei prega av fordommane slik dei var?

Eg arbeider no med ein liten artikkel som drøftar dette spørsmålet, og vil gjerne ha innspel.

Når eg skreiv boka "Garborg og Skou - forskjell på folk?" var eg svært tydeleg på at dette er fortellinga om personen Skou, ikkje om taterane som gruppe. Håpet var at haldninga mi:, at alle menneske er like mykje verd, ville skina gjennom i teksten, slik at fordommar i dag på den måten ville koma fram og bli avslørte. Eg valde å ikkje drøfta,  men fortelja. På første side og på omslaget tok eg med sitatet frå siste brevet fra Garborg til Skou: "Det var gjennom kjennskapen med deg eg kom etter at det i grunn er mykje "mindre skil på folk" enn me trur?"
Kan det fungera?

lørdag 7. mars 2015

Bokmelding: "Garborg og Skou - forskjell på folk?"

Bokmelding fra Annemor:

Tittel: Garborg og Skou - forskjell på folk?
Forfatter: Marit Elisebet Totland

Forlag: Commentum forlag a/s
Utgivelsesår: 2014
Sider: 362
Tre stemmer og to hovedpersoner
Martin Johan Mathiassen Skou er den ene stemmen i denne boken som skildrer et omvekslende liv. Som fant, som lærer, tilbake på fantestien og som talsmann for sitt folk, som misforsto hans hensikter. Vi møter han gjennom hans egne ord. Men vi møter Martin Johan også i litteraturen fra Garborgs hånd.
Arne Garborg er den andre stemmen. Han forteller om sine møte og sitt vennskap med fantegutten. Han bygger en del av sin litteratur på dette. Og begge er til inspirasjon for hverandre.
Den tredje stemmen er Marit Elisebet Totlands. Hun syr nennsomt fortellingene sammen. Fyller dem ut med fakta og dokumentasjon fra offentlige registre, fra muntlige kilder og fra brev.

Hva handler boken om? Den handler mest om to mennesker som finner vennskap, den handler om å ville noe mer enn «fantelivet». Det handler om vennskap og kjærlighet, skuffelser, svik og anderledeshet. Om håp og tro. Boken viser at det tross alt ikke var allverdens forskjell på en fant og en odelsgutt. Men at det likevel, som i dag, er forskjell på folk.
Det handler også om andre forskjeller og likhet og samfunnsutvikling. Det fortelles om fanteliv sett fra både de bofastes side, myndighetenes side og fra fantens side. Om vilje til å endre samfunnsforholdene og om feilgrep fra mange kanter. En høyst leseverdig og spennende bok som gir et godt innblikk både i samfunnsforhold og enkeltmenneskers liv og levned..

...................

Boken kan bestilles på epost: marit.totland@knett.no

......................

Mykje godt lesestoff finnest rett som det er hos Annemor her:  starbear/mormor her

fredag 20. februar 2015

Garborg til Garborgsenteret, sjølvsagt.

Aktivitet på Garborgsenteret:
Tittel:
"Forskjell på folk?"
Når:
28.02.2015 13.00 h
Hvor:
Garborgsenteret - Bryne
Kategori:
Aktivitetar på Garborgsenteret

Beskrivelse

Forfattar Marit Elisebet Totland har nyleg gitt ut boka "Garborg og Skou - forskjell på folk?" Ho kjem for å fortelja om Arne Garborg og omstreifarguten Martin Johan Mathiassen Skou. Garborg brukte barndomsvennen som modell for taterguten i romanen "Fred", og sa at det var gjennom vennskapen deira at han lærte det var mindre skilnad på folk enn han før hadde trudd.
TotlandSpegl - CopyBearbDokTilp

onsdag 18. februar 2015

Ein mental godtepose

Laurdagstimen febr 2015 
Flott med laurdagstime som mental godtepose. Det høyrest ut som ei flott oppfinning!
Eg skal få vera med å snakka om Garborg og Skou neste laurdag på Time bibliotek/Garborgsenteret.

Men her har nok Mister Trykkleif vore ute på plakaten. Skou var nok Garborg sin taterven, ikkje teaterven. Sjølv hadde han nok ikkje hatt noko i mot også å vera teaterven.



tirsdag 10. februar 2015

Mi neste bok kjem på nynorsk

Eg er langt inne i ei ny fortelling som truleg vil koma ut til interesserte når det lir på. Og denne kjem på nynorsk.
Sjølvsagt, seier du? Det ser me jo. Du skriv jo nynorsk?!
Ja, eg skriv nynorsk, stort sett, sjølv om det var bokmål som var førstevalet til eg var nærare 30 år.
Og no er det nesten pinleg å presentera noko offentleg som ikkje er på nynorsk. Eg hadde derfor eit forsvar klar då eg la fram "Garborg og Skou - forskjell på folk?" på bokmål for ikkje lenge sidan.
Då  Blåstrømpe kom i si tid, fekk eg stadig kritikk for at den var på nynorsk, så til lags åt alle kan ingen gjera.

Men no er det avgjort: Neste bok blir på hovudmålet mitt, fordi:
- nynorsk er ein del av identiteten
- eg bur i eit nynorskområde
- eg har undervist ungdom i nynorsk i mange år
- eg har oppmuntra mine eigne born til å nytta nynorsk, - og dei gjer det
- dei som les romanar, vil heilt sikkert lesa boka utan å hefta seg med kva målform den er på

Dette blogginnlegget burde vore unødvendig. Men slik det er med språk og haldningar i dag, er det ikkje det.
Men no er eg i gong med skrivinga, og eg gler meg over det nynorske språket. Og eg trur det ligg nærast talemåla til folka eg skriv om som levde på Vestlandet på 1880-talet.

torsdag 15. januar 2015

Kva har Ibsens Brand med Skou å gjera?

Kronikk, Vårt land 14.01.2015
Verdidebatt 12.1.2015:


Brand, ikkje berre ein religiøs fanatikar.
Marit Elisebet Totland
Når Det Norske Teater presenterer Ibsendramaet om Brand samstundes som religiøs fanatisme og terrorisme slår mot oss i nyhetsbiletet, er det lett å tolka Brand som ein religiøs fanatikar. Leitar me fram samtida og situasjonen til Ibsen då han skapte Brand på 1860-talet, synest det som om dette berre er ei av fleire naturlege tolkingar. Kan henda det er Bøygen, som dukkar opp i Ibsens påfølgjande, som er den eigentlege motsatsen til Brand: Han som går utanom.

Brand var prest, og han strevde med å gjera det han trudde var oppgåva hans, utan tanke på konsekvens for seg og sine. Men at han er prest er ikkje det vesentlege, skriv Ibsen i eit brev like etter utgjevinga»: «Brand» er bleven mistydet, i al Fald overfor min Intension . . . Mistydningen har åbenbart sin Rod i, at Brand er Prest, og at Problemet er lagt i det Religiøse. Jeg skulde været Mand for at gjøre den samme Syllogismus lige så godt om en Billedhugger eller om en Politiker som om en Prest. Jeg kunde fået den samme Frigjørelse for Stemningen, …"

Det er det absolutte kravet til å gjera noko fullt og heilt, Ibsen er oppteken av. Og det er ikkje snakk om å realisera seg sjølv, slik me tenkjer i dag, å følja eigen motivasjon og bruka evnene sine. For Ibsen dreidde det seg om å utføra det ein trudde var rett, men kanskje ikkje var særleg motivert for fordi det hadde sin pris, både når det gjaldt konsekvens og innsats.

Manuset til Brand blei send frå Roma. Der hadde Ibsen vore ei tid, - litt motlaus og kraftlaus, utan store litterære suksessar bak seg. Mens han var i Roma hadde han kontakt med Christoffer Bruun. Og om religiøs fanatisme er den mest nærliggande tolkinga i dag, kan møtet med Bruun gi ein nøkkel til å forstå Ibsen utifrå si eiga tid.

Bruun har hengt over skuldra mi dei siste ti åra mens eg har arbeidd med å fa tak livet til Martin Johan Mathiassen Skou og barndomsvenen Garborg. Livet til Skou var eit stort drama, og det blei snart klart at vendepunktet i dette dramaet kom etter at Skou hadde hatt ein samtale med nettopp Christoffer Bruun. Mens han levde som omstreifar med familien sin, gav Bruun han mot til å bryta opp frå dette livet og bli bufast.  Skou skulle bli redningsmannen for omstreifarfolket. Ved å fortelja livshistoria si skulle han få øvrigheta i tale. Han skulle også røpa omstreifarfolket sine seder og skikkar, noko som var forbunde med stor fare. Men Bruun var mannen som fekk Skou til å setja målet for innsatsen over risikoen. Konsekvensen var at hans eigne stod han etter livet i periodar. (Meir om dette i boka: «Garborg og Skou – forskjell på folk?»)

Bruun blir skildra som ein stillfarande mann. Men bodskapen var sylskarp: han utfordra alle til å halda fram sanninga, sanninga om seg sjøl og samtida: «Et menneske dør den åndelige død når han sier idealet farvel. Han synker henimot sin moralske oppløsning.» 

Ibsen såg i Bruun ein mann som ikkje svikta sine ideal. Mens han sjølv drog til Roma då han kunne ha gått i krigen, stilte Bruun frivillig i den danske hæren. Han stilte i frontlinja med eit svært godt norsk gevær, så godt at befalet bad han skjerpa seg fordi han «irriterte fienden» og dei andre soldatane kunne ikkje følgja han når han gjekk til åtak, uredd som han var. Ibsen hadde rast mot nordmennene som svikta sine danske brør. Ibsen forsvarte seg med at det var hans oppgåve å skriva om nordmennene si plikt. Då svarte Bruun: «Takk skal De ha! De skal synge om det vi skal gjøre».

I første utgåva av «Brand» er Bruun lett å kjenna att som hovudpersonen Brand; ein mann som krev alt, men som også har eit varmt hjarte. I den endelege dramaet møter me ein Brand som har lausrive seg frå personen Bruun og som stort sett berre har det harde og stive sinnelaget att; viljen til å stå løpet ut, utan tanke på konsekvensar.

Svein Tindberg tolkar «Brand» for oss i 2015. Det er naturleg at han flyttar ekstremisme inn på scenen og Ibsen ut til folket. Men med kjennskapen til Bruun og Ibsen si samtid, kan bodskapen bli breiare. Då kjem Brand inn i eit større rom, eit rom der du og eg er, ikkje berre unntaksmenneska.