Tigging forbudt

Arendal har vedtatt "Tigging forbudt".
Det har vært prøvd før. På 1800-tallet var straffen for tigging beregnet etter hvor mange ganger en ble tatt i å tigge, eller straffet for betleri, som det het.

To spørsmål dukket opp på den tiden:
- Hvordan kan man bøtlegge dem som ikke har penger til å klare seg med mat og klær? Hvor skal de få penger fra til å betale bøtene?
- Når man har fått dem som tigger gjentatte ganger, inn bak lås og slå, hva skal man da gjøre av dem? Problemet er ikke borte når de slippes ut av arresten.

Spørsmålene er like aktuelle.
Dessuten; om man ikke har så strenge straffer, men bare viser dem bort, - vil det da føre til at problemet forsvinner?

Boka mi "Garborg og Skou -forskjell på folk" går nå i trykken, og omstreiferne som Skou representerte, visste hva det ville si å holde seg unna lensmannens blikk for ikke å bli straffet for betleri. Det er nå over 100 år siden. Så ett er i alle fall sikkert: Problemstillingen forsvinner ikke av seg selv.

Ingen vei tilbake

 Nå er siste korrektur sendt fra Eplehagen, og det er ingen vei tilbake.
Det var det heller ikke for hovedpersonen, Martin Johan, så mange ganger i livet.
Og jeg er spent på hvilke reaksjoner boka vil få. Vil leserne bli mest opptatt av at det også for over 100 år siden var et hett tema om en kunne nekte tigging ved hjelp av lovparagrafer? Og skulle barna måtte bære kostnaden for foreldrenes handinger, slik en del flyktingebarn må i dag? Eller er det Garborg sine bøker, lest med ny briller, som vil skape debatt?

Og hvem er jeg som tør skrive historien til en omstreifer? Er det mulig å gjøre det uten "å trø noen for nære"?

Nå er det bare tiden som kan gi svar på disse spørsmålene som kverner rundt i hodet mitt. Gru og glede!