Ingen vei tilbake

 Nå er siste korrektur sendt fra Eplehagen, og det er ingen vei tilbake.
Det var det heller ikke for hovedpersonen, Martin Johan, så mange ganger i livet.
Og jeg er spent på hvilke reaksjoner boka vil få. Vil leserne bli mest opptatt av at det også for over 100 år siden var et hett tema om en kunne nekte tigging ved hjelp av lovparagrafer? Og skulle barna måtte bære kostnaden for foreldrenes handinger, slik en del flyktingebarn må i dag? Eller er det Garborg sine bøker, lest med ny briller, som vil skape debatt?

Og hvem er jeg som tør skrive historien til en omstreifer? Er det mulig å gjøre det uten "å trø noen for nære"?

Nå er det bare tiden som kan gi svar på disse spørsmålene som kverner rundt i hodet mitt. Gru og glede!