Litt om bøkene mine:

søndag 30. november 2014

Dette er visetone. No går eg!


Salmer har ikke alltid vært sunget slik vi hører dem på TV disse dagene. På midten av 1800-tallet var det andre takter. Slik var det da Garborg og Skou vokste opp (utdrag fra boka):

Mange hadde en inngrodd mistro til alt nytt. En av de første søndagene Vellesen var klokker i Time, hadde han med seg en annen seminarist. De to unge herrene tok godt i under salmesangen, og da de kom til “Lover den Herre”, stemte de i med en nye melodi de hadde lært. Da reiste en mann seg nede i kirken, tok den gamle, grå hatten sin og sa så høyt at nesten alle hørte det: “Dette er visetone. No går eg”.

Det var ikke bare nye salmemelodier læreren hadde med til bygda. Også ny og truende kunnskap gikk han god for. Foreldregenerasjonen hadde saktens hørt forskjellig de også, men det var langt fram til at de godtok de nye sannhetene. De hadde hørt at jorda var rund, men det var ikke lett å forstå slikt. Den så jo unektelig svært så flat ut. Og Ivar Hognestad, bror til Maulands farfar, som var en vel ansett mann, satte ord på det mange tenkte. Han hadde god tro på mye av det nye som kom, men dette med at jorda skulle være rund, var å ta for hardt i. “At jordi skulle velte seg rundt? Nei, då laut alt vatnet renna or brunnane om nettene”, mente han.

En ny verden åpnet seg for lærerlærlingene. Her fikk de nye fag, blant annet “modersmaal”, som Velle skildra som “et blødt, klangfuldt sprog, slik som det lyder ved Øresund”. Dessuten fikk de grammatikk, historie, og geografi. Når det gjaldt pedagogikk, var Vellesen selv et godt forbilde. Gjennom undervisningen opplevde guttene hvordan en skoletime kunne og burde være.

Mange lærere vegret seg mot å ta i bruk nye metoder eller nye lærebøker. Men Vellesen tok i bruk den omstridte leseboka til P. A. Jensen straks den kom ut, boka som førte til debatt landet over fordi den var for verdslig. Overgangen fra Bibel og katekisme til skjønnlitteratur ble for mye for mange.

Det kan synes merkelig at ei lesebok skulle få i gang en nasjonal debatt. De fleste så jo at barna etter hvert trengte en allsidig opplæring, med plass til mer praktiske fag og kunnskap om den store verden. I den sammenheng er stoffet i den nye læreboka uskyldig, sett med dagens øyne. Men debatten om boka var speilbilde av et samfunn i forandring. Og det var helst mangel på en kristelig vinkling som var problemet: Det var ikke lenger “baaret og gjennomtrengt af den Christelige Aand”.

Den vinteren Arne Garborg og Sven Aarrestad bodde hos onkelen til Sven, farbror Time, mens de gikk på friskolen, prøvde de å overbevise han om at den nye leseboka ikke var så verst. Farbroren holdt seg til Lura-sekten, ei sekt som stod flokken etter Knud Spødervold, de sterktroende nær. Til hjelp for å finne den rette lære hadde de Spødevolds bok Naadens Husholdning, også kalt Knudabogjå.

Guttene leste om Øyvind og bukken fra Ein glad gut. Det mente guttene måtte berolige den engstelige farbroren. Men farbror Time hadde svaret klart. Han forklarte at en bukk ikke kunne komme inn i himmelrike, så det var like galt som alt det andre de hadde diktet i hop i denne boka. Bedre gikk det ikke da læreren selv stakk innom for å snakke om den nye læreboka. Han leste Ungbirken av Jørgen Moe. I denne teksten kunne ikke farbror Time finne noe som var galt, men det gale var at det stod sammen med alt det andre som var verdslig og ugudelig. Og det var akkurat slik denne verdens gud ville ha det, for da ble det lettere å forføre de enfoldige. “Eitt var fornødent, og det var det borni skulde læra i skulen – ikkje eventyr og fablar og dikt og sovori hendisløysa”.

Det skulle vise seg at flere delte de konservative holdningene til farbror Time. For Arne Garborg var ikke dette nye toner. Han var vant til å høre at alt som var nytt var ugudelig og ubrukelig. Han hadde en opplevelse fra en julefest i friskt minne. Læreren hadde lært dem å synge flerstemt. Skolebarna framførte julesangene for foreldrene på festen. Dette gjorde inntrykk, også på faren, Eyvind Garborg. Han innrømte at han syntes det var fint, men tok seg i det etterpå: “Ja, berre no Vårherre au kan lika alle dei krusedullar me set på det. Det er ikkje for å frygda øyra vårt, men for å prisa skaparen at me skal syngja”.


[i]                       Åge Holter, Det store spranget, Kirke-skole-stat

5 kommentarer:

  1. Svar
    1. Ja, av og til er det kjekt å sjå seg tilbake.

      Slett
  2. Endringer er ikke alltid like populære. hverken da eller nå :)
    Takk for morsom lesning :)
    Klem

    SvarSlett
  3. Eit liknande døme frå Nordhordland på 1800-talet, der dei også strevde med melodiane til salmesongen.
    http://stisidorsminne.blogspot.no/2014/06/strilesong.html

    SvarSlett
  4. Takk, Steinar, for lesverdig innlegg på bloggen din. Kjekk kommentar at songen er frå før den tida den fikk "sin knekk".

    SvarSlett