Obrestad skriv om Line: Kulturberar og posør

Eg ventar med stor spenning på ny bok frå Tor Obrestad:

Jon Line, Arne Garborg og Martin Johan Mathiassen Skou var samtidige. Line har mange gonger vist til at han kjende Garborg. Garborg på si side seier lite om dette, med unnatak av at han nemner at han har møtt han nokre gonger. Mathiassen Skou derimot, han skriv Garborg om i Knudaheibrev, Kolbotnbrev, dagbøker, - og ikkje minst: Han bruker han som modell for Carolus Magnus i bøkene sine. Dessutan skreiv Garborg forordet til boka til Skou, og skreiv eit fyldig minneord om han.

Tor Obrestad nemnde dette trekløveret då me var i lag ved lanseringa av boka mi Garborg og Skou - forsjell på folk? i under SILK, Skudeneshavn Internasjonale Kulturkonferanse i oktober 2014. Garborg og Skou syntest å koma tett på kvarandre i periodar av livet. Og dei fann kvalitetar hos kvarandre som dei sette høgt. Slik meinte Obrestad derimot at det ikkje var mellom Line og Garborg. No ser eg fram til å lesa kva han skriv om Jon Line i denne nye boka.

Boka til Obrestad kjem på Commentum forlag.
Forlaget skriv dette om boka:

Jon Line sitt idol

─ Garborg var hans store idol, og dei fekk kontakt på Jæren i 1892. Sidan trefte dei kvarandre sporadisk om somrane. Line levde på desse møta. Han hadde minna om Garborg, noko han utnytta til siste trevl i minnenedteikningane sine. Garborg sjølv var nok skeptisk til det der med Jon Line, han nemner han bare  perifert i dagbøkene. Sigbjørn Reime, som eg samtalar med om dette og som eg lærer mykje av, meiner at møta er nemnt fem gonger, og aldri refererer til anna enn møte,  aldri samtalar eller dei meir intime sakene som Line fortel om, seier Tor Obrestad vidare.

Kvifor heldt Garborg på avstanden? Fordi han opplevde Jon som innpåsliten? Garborg var aristokrat, og såg eigentleg ned på "pøbelen", åndeleg meint. Han vrei seg nok i grava når han høyrde dedikasjonen i Gonge-vegar.

Jon Line idylliserte samstundes som han såg. Garborg fekk eit behov for å verna seg, til dømes for Jon Line sitt skarpe auga, og kan henda jordnære eller kritiske blikk. Jon Line hadde jærbuens sans for realisme, han var nøktern og han ville at rett skulle vera rett. Det forstod nok Garborg, og tok sine forholdsreglar. Det er noko dobbelt her, som i alle Garborgs intime relasjonar.

Posøren

─Jo, Jon Line var nok på mange måtar ein posør og  levde opp til rolla. Han ville vera fin på det, brukte findress og langpipe og spelte fele, og han såg nok på seg sjølve som ein bohem, noko han ikkje var. Men det er noko meir med han, noko friskt, jordnært og ubunde som gjer at  han fortener eit rom i den jærske kultursoga. Han bar den liberale og frilynte tradisjonen frå Mauland og Garborg vidare. Jon Line hadde nokre av dei kvalitetane som kunne ha gjort han til ein ekte narr, noko  av det Dahl nesten blei. Men Line blei for sjølvopptatt, for sær, til verkeleg å kle denne rolla. Han mangla det elementet av sjølvironi og gleibskap som Tobias Skretting i  sine beste stunder kunne ha. Line lo ikkje, ikkje ein gong flirte av seg sjølv. Han gjekk inn i seg sjølv og blei stein. Men for ein narr han kunne ha blitt, avsluttar Tor Obrestad.

Her finn du boka i butikk i Bergen og Oslo

I Rogaland og Sunnhordland finnest boka i dei fleste bokhandlarar. Og i desse tider, med stor makt til kjeder og bestseljarar, er det kjekt å sjå at ei einsleg svale kan finna vegen til butikkhyllene.

Når boka blir etterspurt, dukkar den opp både her og der. Frå Ark sine nettsider, veit eg at den er tatt inn hos:

Ark Egertorget og Ark Majorstua i Oslo og Ark Strandgaten i Bergen
Ark Strømmen (Akershus) og Ark Bruns (Trøndelag)



Her er ARKs reklame:

Garborg og Skou: forskjell på folk?

Totland, Marit Elisebet

Innbundet

Lagerstatus	På lager. Sendes normalt fra oss i løpet av 1 virkedag.
Kundevurdering	Skriv anmeldelse
Format	Innbundet
Utgivelsesår	2014
Forlag	Commentum forl.
Språk	Bokmål
ISBN	9788282332712
Emneord	Forfattere; Pedagoger
	Se flere detaljer

Pris
306,-

Veil. pris
349,-

Spar
44,-

Legg i handlekurv

Legg i ønskeliste

Klikk & hent
Denne boken er klar for henting i valgte butikk etter én time.

Klikk & hent

Kan og skal fordommar forklarast vekk i historiefortellinga?

Det er ingen tvil om at det var fordommar mot taterane/omstreiferane på Skou si tid. Dei blei behandla som gruppe meir enn enkeltpersonar. Desse fordommane leid folket under og gjorde det også nesten umuleg for enkeltpersonar å leggja om livsstilen om dei så måtte ønskja det. Når eg skulle skildra kampen til Skou, kampen mot seg sjøl, sine eigne og samfunnet rundt seg, var desse fordommane ein del av forklaringa. Ville det då vera naturleg at eg via mykje plass til å diskutera kva som var fordommar og kva som kunne hevdast å vera sanninga om taterane, når livet til Skou blei prega av fordommane slik dei var?

Eg arbeider no med ein liten artikkel som drøftar dette spørsmålet, og vil gjerne ha innspel.

Når eg skreiv boka "Garborg og Skou - forskjell på folk?" var eg svært tydeleg på at dette er fortellinga om personen Skou, ikkje om taterane som gruppe. Håpet var at haldninga mi:, at alle menneske er like mykje verd, ville skina gjennom i teksten, slik at fordommar i dag på den måten ville koma fram og bli avslørte. Eg valde å ikkje drøfta,  men fortelja. På første side og på omslaget tok eg med sitatet frå siste brevet fra Garborg til Skou: "Det var gjennom kjennskapen med deg eg kom etter at det i grunn er mykje "mindre skil på folk" enn me trur?"

Kan det fungera?

Bokmelding: "Garborg og Skou - forskjell på folk?"

Bokmelding fra Annemor:

Tittel: Garborg og Skou - forskjell på folk?
Forfatter: Marit Elisebet Totland

Forlag: Commentum forlag a/s
Utgivelsesår: 2014
Sider: 362

Tre stemmer og to hovedpersoner

Martin Johan Mathiassen Skou er den ene stemmen i denne boken som skildrer et omvekslende liv. Som fant, som lærer, tilbake på fantestien og som talsmann for sitt folk, som misforsto hans hensikter. Vi møter han gjennom hans egne ord. Men vi møter Martin Johan også i litteraturen fra Garborgs hånd.
Arne Garborg er den andre stemmen. Han forteller om sine møte og sitt vennskap med fantegutten. Han bygger en del av sin litteratur på dette. Og begge er til inspirasjon for hverandre.
Den tredje stemmen er Marit Elisebet Totlands. Hun syr nennsomt fortellingene sammen. Fyller dem ut med fakta og dokumentasjon fra offentlige registre, fra muntlige kilder og fra brev.

Hva handler boken om? Den handler mest om to mennesker som finner vennskap, den handler om å ville noe mer enn «fantelivet». Det handler om vennskap og kjærlighet, skuffelser, svik og anderledeshet. Om håp og tro. Boken viser at det tross alt ikke var allverdens forskjell på en fant og en odelsgutt. Men at det likevel, som i dag, er forskjell på folk.

Det handler også om andre forskjeller og likhet og samfunnsutvikling. Det fortelles om fanteliv sett fra både de bofastes side, myndighetenes side og fra fantens side. Om vilje til å endre samfunnsforholdene og om feilgrep fra mange kanter. En høyst leseverdig og spennende bok som gir et godt innblikk både i samfunnsforhold og enkeltmenneskers liv og levned..

...................

Boken kan bestilles på epost: marit.totland@knett.no

......................

Mykje godt lesestoff finnest rett som det er hos Annemor her:  starbear/mormor her

Garborg til Garborgsenteret, sjølvsagt.

Aktivitet på Garborgsenteret:

Tittel:

"Forskjell på folk?"

Når:

28.02.2015 13.00 h

Hvor:

Garborgsenteret - Bryne

Kategori:

Aktivitetar på Garborgsenteret

Beskrivelse

Forfattar Marit Elisebet Totland har nyleg gitt ut boka "Garborg og Skou - forskjell på folk?" Ho kjem for å fortelja om Arne Garborg og omstreifarguten Martin Johan Mathiassen Skou. Garborg brukte barndomsvennen som modell for taterguten i romanen "Fred", og sa at det var gjennom vennskapen deira at han lærte det var mindre skilnad på folk enn han før hadde trudd.

Ein mental godtepose

 

Flott med laurdagstime som mental godtepose. Det høyrest ut som ei flott oppfinning!

Eg skal få vera med å snakka om Garborg og Skou neste laurdag på Time bibliotek/Garborgsenteret.

Men her har nok Mister Trykkleif vore ute på plakaten. Skou var nok Garborg sin taterven, ikkje teaterven. Sjølv hadde han nok ikkje hatt noko i mot også å vera teaterven.

Mi neste bok kjem på nynorsk

Eg er langt inne i ei ny fortelling som truleg vil koma ut til interesserte når det lir på. Og denne kjem på nynorsk.
Sjølvsagt, seier du? Det ser me jo. Du skriv jo nynorsk?!
Ja, eg skriv nynorsk, stort sett, sjølv om det var bokmål som var førstevalet til eg var nærare 30 år.
Og no er det nesten pinleg å presentera noko offentleg som ikkje er på nynorsk. Eg hadde derfor eit forsvar klar då eg la fram "Garborg og Skou - forskjell på folk?" på bokmål for ikkje lenge sidan.
Då  Blåstrømpe kom i si tid, fekk eg stadig kritikk for at den var på nynorsk, så til lags åt alle kan ingen gjera.

Men no er det avgjort: Neste bok blir på hovudmålet mitt, fordi:
- nynorsk er ein del av identiteten
- eg bur i eit nynorskområde
- eg har undervist ungdom i nynorsk i mange år
- eg har oppmuntra mine eigne born til å nytta nynorsk, - og dei gjer det
- dei som les romanar, vil heilt sikkert lesa boka utan å hefta seg med kva målform den er på

Dette blogginnlegget burde vore unødvendig. Men slik det er med språk og haldningar i dag, er det ikkje det.
Men no er eg i gong med skrivinga, og eg gler meg over det nynorske språket. Og eg trur det ligg nærast talemåla til folka eg skriv om som levde på Vestlandet på 1880-talet.

Kva har Ibsens Brand med Skou å gjera?

Kronikk, Vårt land 14.01.2015

Verdidebatt 12.1.2015:

Brand, ikkje berre ein religiøs fanatikar.
Marit Elisebet Totland

Når Det Norske Teater presenterer Ibsendramaet om Brand samstundes som religiøs fanatisme og terrorisme slår mot oss i nyhetsbiletet, er det lett å tolka Brand som ein religiøs fanatikar. Leitar me fram samtida og situasjonen til Ibsen då han skapte Brand på 1860-talet, synest det som om dette berre er ei av fleire naturlege tolkingar. Kan henda det er Bøygen, som dukkar opp i Ibsens påfølgjande, som er den eigentlege motsatsen til Brand: Han som går utanom.

Brand var prest, og han strevde med å gjera det han trudde var oppgåva hans, utan tanke på konsekvens for seg og sine. Men at han er prest er ikkje det vesentlege, skriv Ibsen i eit brev like etter utgjevinga»: «Brand» er bleven mistydet, i al Fald overfor min Intension . . . Mistydningen har åbenbart sin Rod i, at Brand er Prest, og at Problemet er lagt i det Religiøse. Jeg skulde været Mand for at gjøre den samme Syllogismus lige så godt om en Billedhugger eller om en Politiker som om en Prest. Jeg kunde fået den samme Frigjørelse for Stemningen, …"

Det er det absolutte kravet til å gjera noko fullt og heilt, Ibsen er oppteken av. Og det er ikkje snakk om å realisera seg sjølv, slik me tenkjer i dag, å følja eigen motivasjon og bruka evnene sine. For Ibsen dreidde det seg om å utføra det ein trudde var rett, men kanskje ikkje var særleg motivert for fordi det hadde sin pris, både når det gjaldt konsekvens og innsats.

Manuset til Brand blei send frå Roma. Der hadde Ibsen vore ei tid, - litt motlaus og kraftlaus, utan store litterære suksessar bak seg. Mens han var i Roma hadde han kontakt med Christoffer Bruun. Og om religiøs fanatisme er den mest nærliggande tolkinga i dag, kan møtet med Bruun gi ein nøkkel til å forstå Ibsen utifrå si eiga tid.

Bruun har hengt over skuldra mi dei siste ti åra mens eg har arbeidd med å fa tak livet til Martin Johan Mathiassen Skou og barndomsvenen Garborg. Livet til Skou var eit stort drama, og det blei snart klart at vendepunktet i dette dramaet kom etter at Skou hadde hatt ein samtale med nettopp Christoffer Bruun. Mens han levde som omstreifar med familien sin, gav Bruun han mot til å bryta opp frå dette livet og bli bufast.  Skou skulle bli redningsmannen for omstreifarfolket. Ved å fortelja livshistoria si skulle han få øvrigheta i tale. Han skulle også røpa omstreifarfolket sine seder og skikkar, noko som var forbunde med stor fare. Men Bruun var mannen som fekk Skou til å setja målet for innsatsen over risikoen. Konsekvensen var at hans eigne stod han etter livet i periodar. (Meir om dette i boka: «Garborg og Skou – forskjell på folk?»)

Bruun blir skildra som ein stillfarande mann. Men bodskapen var sylskarp: han utfordra alle til å halda fram sanninga, sanninga om seg sjøl og samtida: «Et menneske dør den åndelige død når han sier idealet farvel. Han synker henimot sin moralske oppløsning.» 

Ibsen såg i Bruun ein mann som ikkje svikta sine ideal. Mens han sjølv drog til Roma då han kunne ha gått i krigen, stilte Bruun frivillig i den danske hæren. Han stilte i frontlinja med eit svært godt norsk gevær, så godt at befalet bad han skjerpa seg fordi han «irriterte fienden» og dei andre soldatane kunne ikkje følgja han når han gjekk til åtak, uredd som han var. Ibsen hadde rast mot nordmennene som svikta sine danske brør. Ibsen forsvarte seg med at det var hans oppgåve å skriva om nordmennene si plikt. Då svarte Bruun: «Takk skal De ha! De skal synge om det vi skal gjøre».

I første utgåva av «Brand» er Bruun lett å kjenna att som hovudpersonen Brand; ein mann som krev alt, men som også har eit varmt hjarte. I den endelege dramaet møter me ein Brand som har lausrive seg frå personen Bruun og som stort sett berre har det harde og stive sinnelaget att; viljen til å stå løpet ut, utan tanke på konsekvensar.

Svein Tindberg tolkar «Brand» for oss i 2015. Det er naturleg at han flyttar ekstremisme inn på scenen og Ibsen ut til folket. Men med kjennskapen til Bruun og Ibsen si samtid, kan bodskapen bli breiare. Då kjem Brand inn i eit større rom, eit rom der du og eg er, ikkje berre unntaksmenneska.

Spørsmål, innspel, vurdering av boka "Garborg og Skou - forskjell på folk?"

Drøfting og spørsmål?
Boka om Garborg og Skou blei liggande under mange juletre. Og no kjem tilbakemeldingane frå nokon av dei som har lese boka. Eg må vedgå at eg var frykteleg spent. Var 10 års arbeid blitt satt saman og forkorta på ein slik måte at linjer, bodskap og fakta gav meining? Blei hovudpersonen eit levande menneske, ikkje berre ein figur?
No har eg senka skuldrene. Tilbakemeldingane har vore slik at eg ikkje angrar på utgjevinga. Takk til dei som har tatt seg tid til å senda med meldingar med respons!

Nokre lesarar har spørsmål, og det blir ofte gode samtalar om emnet når me får møtast. Men det er ikkje mange lesarar eg møter. På nett kan me likevel få ei ordveksling, så eg utfordrar deg som har lese boka: Kom gjerne med tilbakemeldingar, spørsmål, innspel! Gjerne her på bloggen i kommentarfeltet. Det blir ein del foredrag utover våren, og det er svært nyttig for meg å få innspel som gjer at eg må tenkja gjennom ulike sider ved saka ein gong til.

Signering
Grunna praktiske problem nådde eg ikkje så langt som eg hadde tenkt med signering og møte i bokhandlarar før jul. Men om nokon ynskjer det, er det framleis høve til å få ei signert bok portofritt tilsendt frå meg (kr 349,-).  Gje lyd!

Møte med Garborg, - han sjøl.

Trudde aldri eg skulle få ein så gjev lesarkamerat og samtalepartnar.

Hulda held seg i bakgrunnen. 

Eg var innom Garborgsenteret ei kort tid, men fekk med meg mykje. Må seia at dei tilsette gjorde godt inntrykk. Der var det engasjement, pågangsmot og initiativ.
Du kan også oppsøka Garborg på Bryne og få eit bilete av deg saman med han. Han sit og ventar i ein vandrehall.

Foto: Garborgsenteret

Dette er visetone. No går eg!

Salmer har ikke alltid vært sunget slik vi hører dem på TV disse dagene. På midten av 1800-tallet var det andre takter. Slik var det da Garborg og Skou vokste opp (utdrag fra boka):

Mange hadde en inngrodd mistro til alt nytt. En av de første søndagene Vellesen var klokker i Time, hadde han med seg en annen seminarist. De to unge herrene tok godt i under salmesangen, og da de kom til “Lover den Herre”, stemte de i med en nye melodi de hadde lært. Da reiste en mann seg nede i kirken, tok den gamle, grå hatten sin og sa så høyt at nesten alle hørte det: “Dette er visetone. No går eg”.

Det var ikke bare nye salmemelodier læreren hadde med til bygda. Også ny og truende kunnskap gikk han god for. Foreldregenerasjonen hadde saktens hørt forskjellig de også, men det var langt fram til at de godtok de nye sannhetene. De hadde hørt at jorda var rund, men det var ikke lett å forstå slikt. Den så jo unektelig svært så flat ut. Og Ivar Hognestad, bror til Maulands farfar, som var en vel ansett mann, satte ord på det mange tenkte. Han hadde god tro på mye av det nye som kom, men dette med at jorda skulle være rund, var å ta for hardt i. “At jordi skulle velte seg rundt? Nei, då laut alt vatnet renna or brunnane om nettene”, mente han.

En ny verden åpnet seg for lærerlærlingene. Her fikk de nye fag, blant annet “modersmaal”, som Velle skildra som “et blødt, klangfuldt sprog, slik som det lyder ved Øresund”. Dessuten fikk de grammatikk, historie, og geografi. Når det gjaldt pedagogikk, var Vellesen selv et godt forbilde. Gjennom undervisningen opplevde guttene hvordan en skoletime kunne og burde være.

Mange lærere vegret seg mot å ta i bruk nye metoder eller nye lærebøker. Men Vellesen tok i bruk den omstridte leseboka til P. A. Jensen straks den kom ut, boka som førte til debatt landet over fordi den var for verdslig. Overgangen fra Bibel og katekisme til skjønnlitteratur ble for mye for mange.

Det kan synes merkelig at ei lesebok skulle få i gang en nasjonal debatt. De fleste så jo at barna etter hvert trengte en allsidig opplæring, med plass til mer praktiske fag og kunnskap om den store verden. I den sammenheng er stoffet i den nye læreboka uskyldig, sett med dagens øyne. Men debatten om boka var speilbilde av et samfunn i forandring. Og det var helst mangel på en kristelig vinkling som var problemet: Det var ikke lenger “baaret og gjennomtrengt af den Christelige Aand”.

Den vinteren Arne Garborg og Sven Aarrestad bodde hos onkelen til Sven, farbror Time, mens de gikk på friskolen, prøvde de å overbevise han om at den nye leseboka ikke var så verst. Farbroren holdt seg til Lura-sekten, ei sekt som stod flokken etter Knud Spødervold, de sterktroende nær. Til hjelp for å finne den rette lære hadde de Spødevolds bok Naadens Husholdning, også kalt Knudabogjå.

Guttene leste om Øyvind og bukken fra Ein glad gut. Det mente guttene måtte berolige den engstelige farbroren. Men farbror Time hadde svaret klart. Han forklarte at en bukk ikke kunne komme inn i himmelrike, så det var like galt som alt det andre de hadde diktet i hop i denne boka. Bedre gikk det ikke da læreren selv stakk innom for å snakke om den nye læreboka. Han leste Ungbirken av Jørgen Moe. I denne teksten kunne ikke farbror Time finne noe som var galt, men det gale var at det stod sammen med alt det andre som var verdslig og ugudelig. Og det var akkurat slik denne verdens gud ville ha det, for da ble det lettere å forføre de enfoldige. “Eitt var fornødent, og det var det borni skulde læra i skulen – ikkje eventyr og fablar og dikt og sovori hendisløysa”.

Det skulle vise seg at flere delte de konservative holdningene til farbror Time. For Arne Garborg var ikke dette nye toner. Han var vant til å høre at alt som var nytt var ugudelig og ubrukelig. Han hadde en opplevelse fra en julefest i friskt minne. Læreren hadde lært dem å synge flerstemt. Skolebarna framførte julesangene for foreldrene på festen. Dette gjorde inntrykk, også på faren, Eyvind Garborg. Han innrømte at han syntes det var fint, men tok seg i det etterpå: “Ja, berre no Vårherre au kan lika alle dei krusedullar me set på det. Det er ikkje for å frygda øyra vårt, men for å prisa skaparen at me skal syngja”.

---

[i]                       Åge Holter, Det store spranget, Kirke-skole-stat