Kan og skal fordommar forklarast vekk i historiefortellinga?

Det er ingen tvil om at det var fordommar mot taterane/omstreiferane på Skou si tid. Dei blei behandla som gruppe meir enn enkeltpersonar. Desse fordommane leid folket under og gjorde det også nesten umuleg for enkeltpersonar å leggja om livsstilen om dei så måtte ønskja det. Når eg skulle skildra kampen til Skou, kampen mot seg sjøl, sine eigne og samfunnet rundt seg, var desse fordommane ein del av forklaringa. Ville det då vera naturleg at eg via mykje plass til å diskutera kva som var fordommar og kva som kunne hevdast å vera sanninga om taterane, når livet til Skou blei prega av fordommane slik dei var?

Eg arbeider no med ein liten artikkel som drøftar dette spørsmålet, og vil gjerne ha innspel.

Når eg skreiv boka "Garborg og Skou - forskjell på folk?" var eg svært tydeleg på at dette er fortellinga om personen Skou, ikkje om taterane som gruppe. Håpet var at haldninga mi:, at alle menneske er like mykje verd, ville skina gjennom i teksten, slik at fordommar i dag på den måten ville koma fram og bli avslørte. Eg valde å ikkje drøfta,  men fortelja. På første side og på omslaget tok eg med sitatet frå siste brevet fra Garborg til Skou: "Det var gjennom kjennskapen med deg eg kom etter at det i grunn er mykje "mindre skil på folk" enn me trur?"

Kan det fungera?

Bokmelding: "Garborg og Skou - forskjell på folk?"

Bokmelding fra Annemor:

Tittel: Garborg og Skou - forskjell på folk?
Forfatter: Marit Elisebet Totland

Forlag: Commentum forlag a/s
Utgivelsesår: 2014
Sider: 362

Tre stemmer og to hovedpersoner

Martin Johan Mathiassen Skou er den ene stemmen i denne boken som skildrer et omvekslende liv. Som fant, som lærer, tilbake på fantestien og som talsmann for sitt folk, som misforsto hans hensikter. Vi møter han gjennom hans egne ord. Men vi møter Martin Johan også i litteraturen fra Garborgs hånd.
Arne Garborg er den andre stemmen. Han forteller om sine møte og sitt vennskap med fantegutten. Han bygger en del av sin litteratur på dette. Og begge er til inspirasjon for hverandre.
Den tredje stemmen er Marit Elisebet Totlands. Hun syr nennsomt fortellingene sammen. Fyller dem ut med fakta og dokumentasjon fra offentlige registre, fra muntlige kilder og fra brev.

Hva handler boken om? Den handler mest om to mennesker som finner vennskap, den handler om å ville noe mer enn «fantelivet». Det handler om vennskap og kjærlighet, skuffelser, svik og anderledeshet. Om håp og tro. Boken viser at det tross alt ikke var allverdens forskjell på en fant og en odelsgutt. Men at det likevel, som i dag, er forskjell på folk.

Det handler også om andre forskjeller og likhet og samfunnsutvikling. Det fortelles om fanteliv sett fra både de bofastes side, myndighetenes side og fra fantens side. Om vilje til å endre samfunnsforholdene og om feilgrep fra mange kanter. En høyst leseverdig og spennende bok som gir et godt innblikk både i samfunnsforhold og enkeltmenneskers liv og levned..

...................

Boken kan bestilles på epost: marit.totland@knett.no

......................

Mykje godt lesestoff finnest rett som det er hos Annemor her:  starbear/mormor her

Garborg til Garborgsenteret, sjølvsagt.

Aktivitet på Garborgsenteret:

Tittel:

"Forskjell på folk?"

Når:

28.02.2015 13.00 h

Hvor:

Garborgsenteret - Bryne

Kategori:

Aktivitetar på Garborgsenteret

Beskrivelse

Forfattar Marit Elisebet Totland har nyleg gitt ut boka "Garborg og Skou - forskjell på folk?" Ho kjem for å fortelja om Arne Garborg og omstreifarguten Martin Johan Mathiassen Skou. Garborg brukte barndomsvennen som modell for taterguten i romanen "Fred", og sa at det var gjennom vennskapen deira at han lærte det var mindre skilnad på folk enn han før hadde trudd.

Ein mental godtepose

 

Flott med laurdagstime som mental godtepose. Det høyrest ut som ei flott oppfinning!

Eg skal få vera med å snakka om Garborg og Skou neste laurdag på Time bibliotek/Garborgsenteret.

Men her har nok Mister Trykkleif vore ute på plakaten. Skou var nok Garborg sin taterven, ikkje teaterven. Sjølv hadde han nok ikkje hatt noko i mot også å vera teaterven.

Mi neste bok kjem på nynorsk

Eg er langt inne i ei ny fortelling som truleg vil koma ut til interesserte når det lir på. Og denne kjem på nynorsk.
Sjølvsagt, seier du? Det ser me jo. Du skriv jo nynorsk?!
Ja, eg skriv nynorsk, stort sett, sjølv om det var bokmål som var førstevalet til eg var nærare 30 år.
Og no er det nesten pinleg å presentera noko offentleg som ikkje er på nynorsk. Eg hadde derfor eit forsvar klar då eg la fram "Garborg og Skou - forskjell på folk?" på bokmål for ikkje lenge sidan.
Då  Blåstrømpe kom i si tid, fekk eg stadig kritikk for at den var på nynorsk, så til lags åt alle kan ingen gjera.

Men no er det avgjort: Neste bok blir på hovudmålet mitt, fordi:
- nynorsk er ein del av identiteten
- eg bur i eit nynorskområde
- eg har undervist ungdom i nynorsk i mange år
- eg har oppmuntra mine eigne born til å nytta nynorsk, - og dei gjer det
- dei som les romanar, vil heilt sikkert lesa boka utan å hefta seg med kva målform den er på

Dette blogginnlegget burde vore unødvendig. Men slik det er med språk og haldningar i dag, er det ikkje det.
Men no er eg i gong med skrivinga, og eg gler meg over det nynorske språket. Og eg trur det ligg nærast talemåla til folka eg skriv om som levde på Vestlandet på 1880-talet.

Kva har Ibsens Brand med Skou å gjera?

Kronikk, Vårt land 14.01.2015

Verdidebatt 12.1.2015:

Brand, ikkje berre ein religiøs fanatikar.
Marit Elisebet Totland

Når Det Norske Teater presenterer Ibsendramaet om Brand samstundes som religiøs fanatisme og terrorisme slår mot oss i nyhetsbiletet, er det lett å tolka Brand som ein religiøs fanatikar. Leitar me fram samtida og situasjonen til Ibsen då han skapte Brand på 1860-talet, synest det som om dette berre er ei av fleire naturlege tolkingar. Kan henda det er Bøygen, som dukkar opp i Ibsens påfølgjande, som er den eigentlege motsatsen til Brand: Han som går utanom.

Brand var prest, og han strevde med å gjera det han trudde var oppgåva hans, utan tanke på konsekvens for seg og sine. Men at han er prest er ikkje det vesentlege, skriv Ibsen i eit brev like etter utgjevinga»: «Brand» er bleven mistydet, i al Fald overfor min Intension . . . Mistydningen har åbenbart sin Rod i, at Brand er Prest, og at Problemet er lagt i det Religiøse. Jeg skulde været Mand for at gjøre den samme Syllogismus lige så godt om en Billedhugger eller om en Politiker som om en Prest. Jeg kunde fået den samme Frigjørelse for Stemningen, …"

Det er det absolutte kravet til å gjera noko fullt og heilt, Ibsen er oppteken av. Og det er ikkje snakk om å realisera seg sjølv, slik me tenkjer i dag, å følja eigen motivasjon og bruka evnene sine. For Ibsen dreidde det seg om å utføra det ein trudde var rett, men kanskje ikkje var særleg motivert for fordi det hadde sin pris, både når det gjaldt konsekvens og innsats.

Manuset til Brand blei send frå Roma. Der hadde Ibsen vore ei tid, - litt motlaus og kraftlaus, utan store litterære suksessar bak seg. Mens han var i Roma hadde han kontakt med Christoffer Bruun. Og om religiøs fanatisme er den mest nærliggande tolkinga i dag, kan møtet med Bruun gi ein nøkkel til å forstå Ibsen utifrå si eiga tid.

Bruun har hengt over skuldra mi dei siste ti åra mens eg har arbeidd med å fa tak livet til Martin Johan Mathiassen Skou og barndomsvenen Garborg. Livet til Skou var eit stort drama, og det blei snart klart at vendepunktet i dette dramaet kom etter at Skou hadde hatt ein samtale med nettopp Christoffer Bruun. Mens han levde som omstreifar med familien sin, gav Bruun han mot til å bryta opp frå dette livet og bli bufast.  Skou skulle bli redningsmannen for omstreifarfolket. Ved å fortelja livshistoria si skulle han få øvrigheta i tale. Han skulle også røpa omstreifarfolket sine seder og skikkar, noko som var forbunde med stor fare. Men Bruun var mannen som fekk Skou til å setja målet for innsatsen over risikoen. Konsekvensen var at hans eigne stod han etter livet i periodar. (Meir om dette i boka: «Garborg og Skou – forskjell på folk?»)

Bruun blir skildra som ein stillfarande mann. Men bodskapen var sylskarp: han utfordra alle til å halda fram sanninga, sanninga om seg sjøl og samtida: «Et menneske dør den åndelige død når han sier idealet farvel. Han synker henimot sin moralske oppløsning.» 

Ibsen såg i Bruun ein mann som ikkje svikta sine ideal. Mens han sjølv drog til Roma då han kunne ha gått i krigen, stilte Bruun frivillig i den danske hæren. Han stilte i frontlinja med eit svært godt norsk gevær, så godt at befalet bad han skjerpa seg fordi han «irriterte fienden» og dei andre soldatane kunne ikkje følgja han når han gjekk til åtak, uredd som han var. Ibsen hadde rast mot nordmennene som svikta sine danske brør. Ibsen forsvarte seg med at det var hans oppgåve å skriva om nordmennene si plikt. Då svarte Bruun: «Takk skal De ha! De skal synge om det vi skal gjøre».

I første utgåva av «Brand» er Bruun lett å kjenna att som hovudpersonen Brand; ein mann som krev alt, men som også har eit varmt hjarte. I den endelege dramaet møter me ein Brand som har lausrive seg frå personen Bruun og som stort sett berre har det harde og stive sinnelaget att; viljen til å stå løpet ut, utan tanke på konsekvensar.

Svein Tindberg tolkar «Brand» for oss i 2015. Det er naturleg at han flyttar ekstremisme inn på scenen og Ibsen ut til folket. Men med kjennskapen til Bruun og Ibsen si samtid, kan bodskapen bli breiare. Då kjem Brand inn i eit større rom, eit rom der du og eg er, ikkje berre unntaksmenneska.

Spørsmål, innspel, vurdering av boka "Garborg og Skou - forskjell på folk?"

Drøfting og spørsmål?
Boka om Garborg og Skou blei liggande under mange juletre. Og no kjem tilbakemeldingane frå nokon av dei som har lese boka. Eg må vedgå at eg var frykteleg spent. Var 10 års arbeid blitt satt saman og forkorta på ein slik måte at linjer, bodskap og fakta gav meining? Blei hovudpersonen eit levande menneske, ikkje berre ein figur?
No har eg senka skuldrene. Tilbakemeldingane har vore slik at eg ikkje angrar på utgjevinga. Takk til dei som har tatt seg tid til å senda med meldingar med respons!

Nokre lesarar har spørsmål, og det blir ofte gode samtalar om emnet når me får møtast. Men det er ikkje mange lesarar eg møter. På nett kan me likevel få ei ordveksling, så eg utfordrar deg som har lese boka: Kom gjerne med tilbakemeldingar, spørsmål, innspel! Gjerne her på bloggen i kommentarfeltet. Det blir ein del foredrag utover våren, og det er svært nyttig for meg å få innspel som gjer at eg må tenkja gjennom ulike sider ved saka ein gong til.

Signering
Grunna praktiske problem nådde eg ikkje så langt som eg hadde tenkt med signering og møte i bokhandlarar før jul. Men om nokon ynskjer det, er det framleis høve til å få ei signert bok portofritt tilsendt frå meg (kr 349,-).  Gje lyd!

Møte med Garborg, - han sjøl.

Trudde aldri eg skulle få ein så gjev lesarkamerat og samtalepartnar.

Hulda held seg i bakgrunnen. 

Eg var innom Garborgsenteret ei kort tid, men fekk med meg mykje. Må seia at dei tilsette gjorde godt inntrykk. Der var det engasjement, pågangsmot og initiativ.
Du kan også oppsøka Garborg på Bryne og få eit bilete av deg saman med han. Han sit og ventar i ein vandrehall.

Foto: Garborgsenteret

Dette er visetone. No går eg!

Salmer har ikke alltid vært sunget slik vi hører dem på TV disse dagene. På midten av 1800-tallet var det andre takter. Slik var det da Garborg og Skou vokste opp (utdrag fra boka):

Mange hadde en inngrodd mistro til alt nytt. En av de første søndagene Vellesen var klokker i Time, hadde han med seg en annen seminarist. De to unge herrene tok godt i under salmesangen, og da de kom til “Lover den Herre”, stemte de i med en nye melodi de hadde lært. Da reiste en mann seg nede i kirken, tok den gamle, grå hatten sin og sa så høyt at nesten alle hørte det: “Dette er visetone. No går eg”.

Det var ikke bare nye salmemelodier læreren hadde med til bygda. Også ny og truende kunnskap gikk han god for. Foreldregenerasjonen hadde saktens hørt forskjellig de også, men det var langt fram til at de godtok de nye sannhetene. De hadde hørt at jorda var rund, men det var ikke lett å forstå slikt. Den så jo unektelig svært så flat ut. Og Ivar Hognestad, bror til Maulands farfar, som var en vel ansett mann, satte ord på det mange tenkte. Han hadde god tro på mye av det nye som kom, men dette med at jorda skulle være rund, var å ta for hardt i. “At jordi skulle velte seg rundt? Nei, då laut alt vatnet renna or brunnane om nettene”, mente han.

En ny verden åpnet seg for lærerlærlingene. Her fikk de nye fag, blant annet “modersmaal”, som Velle skildra som “et blødt, klangfuldt sprog, slik som det lyder ved Øresund”. Dessuten fikk de grammatikk, historie, og geografi. Når det gjaldt pedagogikk, var Vellesen selv et godt forbilde. Gjennom undervisningen opplevde guttene hvordan en skoletime kunne og burde være.

Mange lærere vegret seg mot å ta i bruk nye metoder eller nye lærebøker. Men Vellesen tok i bruk den omstridte leseboka til P. A. Jensen straks den kom ut, boka som førte til debatt landet over fordi den var for verdslig. Overgangen fra Bibel og katekisme til skjønnlitteratur ble for mye for mange.

Det kan synes merkelig at ei lesebok skulle få i gang en nasjonal debatt. De fleste så jo at barna etter hvert trengte en allsidig opplæring, med plass til mer praktiske fag og kunnskap om den store verden. I den sammenheng er stoffet i den nye læreboka uskyldig, sett med dagens øyne. Men debatten om boka var speilbilde av et samfunn i forandring. Og det var helst mangel på en kristelig vinkling som var problemet: Det var ikke lenger “baaret og gjennomtrengt af den Christelige Aand”.

Den vinteren Arne Garborg og Sven Aarrestad bodde hos onkelen til Sven, farbror Time, mens de gikk på friskolen, prøvde de å overbevise han om at den nye leseboka ikke var så verst. Farbroren holdt seg til Lura-sekten, ei sekt som stod flokken etter Knud Spødervold, de sterktroende nær. Til hjelp for å finne den rette lære hadde de Spødevolds bok Naadens Husholdning, også kalt Knudabogjå.

Guttene leste om Øyvind og bukken fra Ein glad gut. Det mente guttene måtte berolige den engstelige farbroren. Men farbror Time hadde svaret klart. Han forklarte at en bukk ikke kunne komme inn i himmelrike, så det var like galt som alt det andre de hadde diktet i hop i denne boka. Bedre gikk det ikke da læreren selv stakk innom for å snakke om den nye læreboka. Han leste Ungbirken av Jørgen Moe. I denne teksten kunne ikke farbror Time finne noe som var galt, men det gale var at det stod sammen med alt det andre som var verdslig og ugudelig. Og det var akkurat slik denne verdens gud ville ha det, for da ble det lettere å forføre de enfoldige. “Eitt var fornødent, og det var det borni skulde læra i skulen – ikkje eventyr og fablar og dikt og sovori hendisløysa”.

Det skulle vise seg at flere delte de konservative holdningene til farbror Time. For Arne Garborg var ikke dette nye toner. Han var vant til å høre at alt som var nytt var ugudelig og ubrukelig. Han hadde en opplevelse fra en julefest i friskt minne. Læreren hadde lært dem å synge flerstemt. Skolebarna framførte julesangene for foreldrene på festen. Dette gjorde inntrykk, også på faren, Eyvind Garborg. Han innrømte at han syntes det var fint, men tok seg i det etterpå: “Ja, berre no Vårherre au kan lika alle dei krusedullar me set på det. Det er ikkje for å frygda øyra vårt, men for å prisa skaparen at me skal syngja”.

---

[i]                       Åge Holter, Det store spranget, Kirke-skole-stat

Fordi det finnest bibliotek!

"Garborg og Skou -forskjell på folk?" har nesten 500 fotnoter og ei litteraturliste med over 100 titlar. Og det er berre å seia det slik det er: Utan bibliotek hadde ikkje denne boka blitt til.

Frå pc-en på stovebordet i Kvinnherad har eg vandra i tid og rom for å finna eit heilt bilete av Skou og venskapen hans med Garborg. Og heim til dette stovebordet har bøker, hovudfagsoppgåver og kompendier vandra frå bibliotek i inn- og utland, frå universitetsbibliotek og små bygdebibliotek. Ja, for slik fungerer bibliotektenesta vår! Veit du kva du søkjer, er det meste innan rekkevidde.

I tillegg ligg det store skattar på Nasjonalbiblioteket, særleg i handskriftsamlinga. Desse skattane har eg også fått tilgang til.

Aviser ligg på mikrofilm og kan sendast til ditt lokale bibliotek, og etter kvart blir  store mengder kjelder  digitaliserte.Mykje av dette kan søkjast heimefrå via nb.no. Trykkjer ein på at ein vil søkja "alt", ikkje berre "digitalt tilgjengeleg", får ein opp titlar som viser kor det interessante innhaldet er. Og i det lokale biblioteket kan også desse kjeldene opnast og lesast.

Mine eigne bokhyller er sjølsagt også blitt fyllte opp. Mykje gamalt og godt har eg spora opp via nordiske antikvariat på nett. Men utan biblioteka hadde neppe Garborg og Skou funne vegen inn mellom to permar i lag.

Ære til biblioteka!

Her kan du vera med meg ein tur til Nasjonalbiblioteket - eit skattkammer

Intervju til bruk for pressa

Forfatterintervju som forlaget laga i samband med lanseringa av boka "Garborg og Skou - forskjell på folk?"

Han vaks opp som bestekamerat med ein av landets største forfattarar, Arne Garborg. Men i motsetnad til Garborg, som har blitt ein bauta for ettertida, levde Martin Johan Mathiassen Skou eit vekslande liv mellom arrest og talarstol.

I boka «Garborg og Skou – forskjell på folk?»  har Marit Elisebet Totland gått opp stiane til forfattaren sin taterven, som også var Garborg sin modell for hovudpersonen Carolus i klassikaren «Fred».

– Hadde det ikkje vore for deira venskap, kunne kanskje Garborg ha blitt rasist. Men han fall ned på rett side. Totland skriv spennande og veldokumentert om venskapen mellom Garborg og Skou, som førte til gjensidig inspirasjon, seier Garborg-biograf Tor Obrestad, som også var med under boklanseringa under Skudenes Internasjonale Litteratur- og Kulturfestival, SILK.''

Totland fortel at det var heilt tilfeldig at ho fatta interesse for temaet. Sjølv om ho kjende godt til Garborg og hans forfattarskap etter mange år som norsklærar, var hovudpersonen i boka, Martin Johan Mathiassen Skou, eit ukjend namn fram til ho plutseleg fekk ei bok på bordet for ti år sidan. Det var lokalhistorikar og kunstnar Dag Einar Alfsen frå Skudeneshavn som introduserte henne for Skou, då han kom med boka «På fantestien», som Skou sjølv skreiv om livet som omstreifar i 1893. Alfsen si oppmoding til Totland var at boka måtte bli til film, og at ho var rette personen til å realisera prosjektet.

Heilt slik gjekk det ikkje. Totland let filmideen ligga, men var likevel ikkje klar for å leggja den spesielle historia om Garborg sin barndomsven frå seg, då ho hadde lese boka. I staden byrja ho å grava, og dei siste ti åra har ho reist i skytteltrafikk mellom Riksarkivet, Nasjonalbiblioteket, Statsarkivet i Oslo, Kristiansand, Trondheim, Bergen og Stavanger, ei rekke byarkiv og ikkje minst barndomskameratane sine heimtrakter på Jæren. For å nemna noko.

Gjennom det grundige kjeldearbeidet, som har resultert i ei 362 sider tjukk bok med nesten 500 fotnotar, fann ho ut at Skou si eiga bok slettes ikkje var ein biografi, slik den gjengse oppfatninga har vore i over hundre år. Tvert om var boka eit kampskrift frå ein mann som ønskte å betra taterane sine kår.

– Han ville vekka styresmaktene si interesse, og skaffa støtte for saka si. For å nå det målet, brukte han store ord for å skildra korleis dei levde, og brukte så groteske døme som han fann naudsynt for å nå målet sitt, seier Totland.

Gjennom historia har taterane systematisk blitt diskriminerte i periodar, og så seint som på 1900-talet blei taterkvinner tvangssteriliserte i Norge, medan borna som alt var fødde blei sende til eigne barneheimar. Dei siste åra har tilreisande tiggarar frå Aust-Europa blitt meir synlege i samfunnet, og spørsmål om tigging og minoritetar har igjen kome på dagsorden.

Dette viser korleis temaet i boka stadig er aktuelt, nesten hundre år etter at dei to barndomskameratane døde.

– Målet er at likeverd og menneskeverd kan bli eit tema i kantiner og rundt middagsbord. Eg håpar også at boka vil bidra til å gje folk eit meir heilskapleg bilete av korleis omstreifarane levde, seier Totland.

Solnedgangen er gyllen for alle

Det nærmer seg dagen for lansering, og spørsmålet som har ligget på lur i hele skriveperioden dukker opp på nytt: Hvordan vil etterkommere etter omstreifere og de som i dag definerer seg som reisende, motta boka?

Både gjennom selve boka og når jeg kommenterer Skous historie, legger jeg vinn på å formidle aksept for mennesket, - uansett. For menneskeverdet er alltid 100 %.
For å være sikker på at jeg formidler dette også under lanseringa, har jeg malt en kulisse, et lerret på 80X90 cm forteller at solnedgangen er gyllen for alle. Bildet viser hovedpersonen, Skou, på vei i båt tilbake fra Askviknes der han besøkte døtrene som var plassert på barnehjemmet der.

Garborg og Skou - venskap til inspirasjon

Tor Obrestad las boka "Garborg og Skou - forskjell på folk?" før ho gjekk i trykken. Eg var svært spent på kva domen blei. Obrestad har "greie på" Garborg. Han har skrive Garborgbiografi. Glad og letta blei eg då han skreiv dette bak på boka mi:

Marit Elisebet Totland har skrive ei spennande og veldokumentert bok om livet hans. 

Ho fortel om venskapen mellom Arne Garborg og Skou, noko som førte til gjensidig inspirasjon."

Boka er lagt ut for sal på ulike nettbokhandlarsider. Om du har bestilt boka frå ei av desse, skal du vita at ho er i kjømda. Dessverre er ho eit par veker forsinka frå trykkeriet, men eg skal ha henne i handa til lanseringa i Skudeneshavn, torsdag 30.oktober.
Så berre bia litt, så har du boka du har bestilt!
Håper du får glede og utbyte av lesinga!

Boka vil også bli å finna i bokhandelen, den gode gamle butikken der du kan halda boka i handa og bla i henne før du tar henne med heim. Er ho ikkje i din bokhandel - spør etter henne.

Så skal Skou tilbake til Sandnes

Vatne bokhandel, 4.november

Under litteraturdagene  kommer Skou tilbake til Sandnes, 100 år etter at han dro derfra og slo seg ned i Skudeneshavn.

 

Martin Johan Mathiassen Skou var av omstreiferslekt og han ble født mens familen holdt seg på Sola. Foreldrene fikk senere hjelp til å bli bofast på Klepp som et ledd i det store bosettingsforsøket til presten Knudsen på 1860-tallet. Etter en stund fikk de sitt eget vesle hjem på Gudmestad i Hå. Huset deres står der fremdeles.

Som voksen skulle Martin Johan komme til å slå seg ned i Sandnes ved Graveren for en stund. I en periode vekslet familien mellom å holde til i Grimstad og i Sandnes.

Det er mange spor etter familien i offentlige protokoller fra Høyland. Det var også der han sviktet sine egne forsett og sine hjelperes forhåpninger, og det var herfra det ble rapportert om tøffe møter med hans egne som ville få han tilbake til omstreiferlivet.