Kva har Ibsens Brand med Skou å gjera?

Kronikk, Vårt land 14.01.2015

Verdidebatt 12.1.2015:

Brand, ikkje berre ein religiøs fanatikar.
Marit Elisebet Totland

Når Det Norske Teater presenterer Ibsendramaet om Brand samstundes som religiøs fanatisme og terrorisme slår mot oss i nyhetsbiletet, er det lett å tolka Brand som ein religiøs fanatikar. Leitar me fram samtida og situasjonen til Ibsen då han skapte Brand på 1860-talet, synest det som om dette berre er ei av fleire naturlege tolkingar. Kan henda det er Bøygen, som dukkar opp i Ibsens påfølgjande, som er den eigentlege motsatsen til Brand: Han som går utanom.

Brand var prest, og han strevde med å gjera det han trudde var oppgåva hans, utan tanke på konsekvens for seg og sine. Men at han er prest er ikkje det vesentlege, skriv Ibsen i eit brev like etter utgjevinga»: «Brand» er bleven mistydet, i al Fald overfor min Intension . . . Mistydningen har åbenbart sin Rod i, at Brand er Prest, og at Problemet er lagt i det Religiøse. Jeg skulde været Mand for at gjøre den samme Syllogismus lige så godt om en Billedhugger eller om en Politiker som om en Prest. Jeg kunde fået den samme Frigjørelse for Stemningen, …"

Det er det absolutte kravet til å gjera noko fullt og heilt, Ibsen er oppteken av. Og det er ikkje snakk om å realisera seg sjølv, slik me tenkjer i dag, å følja eigen motivasjon og bruka evnene sine. For Ibsen dreidde det seg om å utføra det ein trudde var rett, men kanskje ikkje var særleg motivert for fordi det hadde sin pris, både når det gjaldt konsekvens og innsats.

Manuset til Brand blei send frå Roma. Der hadde Ibsen vore ei tid, - litt motlaus og kraftlaus, utan store litterære suksessar bak seg. Mens han var i Roma hadde han kontakt med Christoffer Bruun. Og om religiøs fanatisme er den mest nærliggande tolkinga i dag, kan møtet med Bruun gi ein nøkkel til å forstå Ibsen utifrå si eiga tid.

Bruun har hengt over skuldra mi dei siste ti åra mens eg har arbeidd med å fa tak livet til Martin Johan Mathiassen Skou og barndomsvenen Garborg. Livet til Skou var eit stort drama, og det blei snart klart at vendepunktet i dette dramaet kom etter at Skou hadde hatt ein samtale med nettopp Christoffer Bruun. Mens han levde som omstreifar med familien sin, gav Bruun han mot til å bryta opp frå dette livet og bli bufast.  Skou skulle bli redningsmannen for omstreifarfolket. Ved å fortelja livshistoria si skulle han få øvrigheta i tale. Han skulle også røpa omstreifarfolket sine seder og skikkar, noko som var forbunde med stor fare. Men Bruun var mannen som fekk Skou til å setja målet for innsatsen over risikoen. Konsekvensen var at hans eigne stod han etter livet i periodar. (Meir om dette i boka: «Garborg og Skou – forskjell på folk?»)

Bruun blir skildra som ein stillfarande mann. Men bodskapen var sylskarp: han utfordra alle til å halda fram sanninga, sanninga om seg sjøl og samtida: «Et menneske dør den åndelige død når han sier idealet farvel. Han synker henimot sin moralske oppløsning.» 

Ibsen såg i Bruun ein mann som ikkje svikta sine ideal. Mens han sjølv drog til Roma då han kunne ha gått i krigen, stilte Bruun frivillig i den danske hæren. Han stilte i frontlinja med eit svært godt norsk gevær, så godt at befalet bad han skjerpa seg fordi han «irriterte fienden» og dei andre soldatane kunne ikkje følgja han når han gjekk til åtak, uredd som han var. Ibsen hadde rast mot nordmennene som svikta sine danske brør. Ibsen forsvarte seg med at det var hans oppgåve å skriva om nordmennene si plikt. Då svarte Bruun: «Takk skal De ha! De skal synge om det vi skal gjøre».

I første utgåva av «Brand» er Bruun lett å kjenna att som hovudpersonen Brand; ein mann som krev alt, men som også har eit varmt hjarte. I den endelege dramaet møter me ein Brand som har lausrive seg frå personen Bruun og som stort sett berre har det harde og stive sinnelaget att; viljen til å stå løpet ut, utan tanke på konsekvensar.

Svein Tindberg tolkar «Brand» for oss i 2015. Det er naturleg at han flyttar ekstremisme inn på scenen og Ibsen ut til folket. Men med kjennskapen til Bruun og Ibsen si samtid, kan bodskapen bli breiare. Då kjem Brand inn i eit større rom, eit rom der du og eg er, ikkje berre unntaksmenneska.

Spørsmål, innspel, vurdering av boka "Garborg og Skou - forskjell på folk?"

Drøfting og spørsmål?
Boka om Garborg og Skou blei liggande under mange juletre. Og no kjem tilbakemeldingane frå nokon av dei som har lese boka. Eg må vedgå at eg var frykteleg spent. Var 10 års arbeid blitt satt saman og forkorta på ein slik måte at linjer, bodskap og fakta gav meining? Blei hovudpersonen eit levande menneske, ikkje berre ein figur?
No har eg senka skuldrene. Tilbakemeldingane har vore slik at eg ikkje angrar på utgjevinga. Takk til dei som har tatt seg tid til å senda med meldingar med respons!

Nokre lesarar har spørsmål, og det blir ofte gode samtalar om emnet når me får møtast. Men det er ikkje mange lesarar eg møter. På nett kan me likevel få ei ordveksling, så eg utfordrar deg som har lese boka: Kom gjerne med tilbakemeldingar, spørsmål, innspel! Gjerne her på bloggen i kommentarfeltet. Det blir ein del foredrag utover våren, og det er svært nyttig for meg å få innspel som gjer at eg må tenkja gjennom ulike sider ved saka ein gong til.

Signering
Grunna praktiske problem nådde eg ikkje så langt som eg hadde tenkt med signering og møte i bokhandlarar før jul. Men om nokon ynskjer det, er det framleis høve til å få ei signert bok portofritt tilsendt frå meg (kr 349,-).  Gje lyd!

Møte med Garborg, - han sjøl.

Trudde aldri eg skulle få ein så gjev lesarkamerat og samtalepartnar.

Hulda held seg i bakgrunnen. 

Eg var innom Garborgsenteret ei kort tid, men fekk med meg mykje. Må seia at dei tilsette gjorde godt inntrykk. Der var det engasjement, pågangsmot og initiativ.
Du kan også oppsøka Garborg på Bryne og få eit bilete av deg saman med han. Han sit og ventar i ein vandrehall.

Foto: Garborgsenteret

Dette er visetone. No går eg!

Salmer har ikke alltid vært sunget slik vi hører dem på TV disse dagene. På midten av 1800-tallet var det andre takter. Slik var det da Garborg og Skou vokste opp (utdrag fra boka):

Mange hadde en inngrodd mistro til alt nytt. En av de første søndagene Vellesen var klokker i Time, hadde han med seg en annen seminarist. De to unge herrene tok godt i under salmesangen, og da de kom til “Lover den Herre”, stemte de i med en nye melodi de hadde lært. Da reiste en mann seg nede i kirken, tok den gamle, grå hatten sin og sa så høyt at nesten alle hørte det: “Dette er visetone. No går eg”.

Det var ikke bare nye salmemelodier læreren hadde med til bygda. Også ny og truende kunnskap gikk han god for. Foreldregenerasjonen hadde saktens hørt forskjellig de også, men det var langt fram til at de godtok de nye sannhetene. De hadde hørt at jorda var rund, men det var ikke lett å forstå slikt. Den så jo unektelig svært så flat ut. Og Ivar Hognestad, bror til Maulands farfar, som var en vel ansett mann, satte ord på det mange tenkte. Han hadde god tro på mye av det nye som kom, men dette med at jorda skulle være rund, var å ta for hardt i. “At jordi skulle velte seg rundt? Nei, då laut alt vatnet renna or brunnane om nettene”, mente han.

En ny verden åpnet seg for lærerlærlingene. Her fikk de nye fag, blant annet “modersmaal”, som Velle skildra som “et blødt, klangfuldt sprog, slik som det lyder ved Øresund”. Dessuten fikk de grammatikk, historie, og geografi. Når det gjaldt pedagogikk, var Vellesen selv et godt forbilde. Gjennom undervisningen opplevde guttene hvordan en skoletime kunne og burde være.

Mange lærere vegret seg mot å ta i bruk nye metoder eller nye lærebøker. Men Vellesen tok i bruk den omstridte leseboka til P. A. Jensen straks den kom ut, boka som førte til debatt landet over fordi den var for verdslig. Overgangen fra Bibel og katekisme til skjønnlitteratur ble for mye for mange.

Det kan synes merkelig at ei lesebok skulle få i gang en nasjonal debatt. De fleste så jo at barna etter hvert trengte en allsidig opplæring, med plass til mer praktiske fag og kunnskap om den store verden. I den sammenheng er stoffet i den nye læreboka uskyldig, sett med dagens øyne. Men debatten om boka var speilbilde av et samfunn i forandring. Og det var helst mangel på en kristelig vinkling som var problemet: Det var ikke lenger “baaret og gjennomtrengt af den Christelige Aand”.

Den vinteren Arne Garborg og Sven Aarrestad bodde hos onkelen til Sven, farbror Time, mens de gikk på friskolen, prøvde de å overbevise han om at den nye leseboka ikke var så verst. Farbroren holdt seg til Lura-sekten, ei sekt som stod flokken etter Knud Spødervold, de sterktroende nær. Til hjelp for å finne den rette lære hadde de Spødevolds bok Naadens Husholdning, også kalt Knudabogjå.

Guttene leste om Øyvind og bukken fra Ein glad gut. Det mente guttene måtte berolige den engstelige farbroren. Men farbror Time hadde svaret klart. Han forklarte at en bukk ikke kunne komme inn i himmelrike, så det var like galt som alt det andre de hadde diktet i hop i denne boka. Bedre gikk det ikke da læreren selv stakk innom for å snakke om den nye læreboka. Han leste Ungbirken av Jørgen Moe. I denne teksten kunne ikke farbror Time finne noe som var galt, men det gale var at det stod sammen med alt det andre som var verdslig og ugudelig. Og det var akkurat slik denne verdens gud ville ha det, for da ble det lettere å forføre de enfoldige. “Eitt var fornødent, og det var det borni skulde læra i skulen – ikkje eventyr og fablar og dikt og sovori hendisløysa”.

Det skulle vise seg at flere delte de konservative holdningene til farbror Time. For Arne Garborg var ikke dette nye toner. Han var vant til å høre at alt som var nytt var ugudelig og ubrukelig. Han hadde en opplevelse fra en julefest i friskt minne. Læreren hadde lært dem å synge flerstemt. Skolebarna framførte julesangene for foreldrene på festen. Dette gjorde inntrykk, også på faren, Eyvind Garborg. Han innrømte at han syntes det var fint, men tok seg i det etterpå: “Ja, berre no Vårherre au kan lika alle dei krusedullar me set på det. Det er ikkje for å frygda øyra vårt, men for å prisa skaparen at me skal syngja”.

---

[i]                       Åge Holter, Det store spranget, Kirke-skole-stat

Fordi det finnest bibliotek!

"Garborg og Skou -forskjell på folk?" har nesten 500 fotnoter og ei litteraturliste med over 100 titlar. Og det er berre å seia det slik det er: Utan bibliotek hadde ikkje denne boka blitt til.

Frå pc-en på stovebordet i Kvinnherad har eg vandra i tid og rom for å finna eit heilt bilete av Skou og venskapen hans med Garborg. Og heim til dette stovebordet har bøker, hovudfagsoppgåver og kompendier vandra frå bibliotek i inn- og utland, frå universitetsbibliotek og små bygdebibliotek. Ja, for slik fungerer bibliotektenesta vår! Veit du kva du søkjer, er det meste innan rekkevidde.

I tillegg ligg det store skattar på Nasjonalbiblioteket, særleg i handskriftsamlinga. Desse skattane har eg også fått tilgang til.

Aviser ligg på mikrofilm og kan sendast til ditt lokale bibliotek, og etter kvart blir  store mengder kjelder  digitaliserte.Mykje av dette kan søkjast heimefrå via nb.no. Trykkjer ein på at ein vil søkja "alt", ikkje berre "digitalt tilgjengeleg", får ein opp titlar som viser kor det interessante innhaldet er. Og i det lokale biblioteket kan også desse kjeldene opnast og lesast.

Mine eigne bokhyller er sjølsagt også blitt fyllte opp. Mykje gamalt og godt har eg spora opp via nordiske antikvariat på nett. Men utan biblioteka hadde neppe Garborg og Skou funne vegen inn mellom to permar i lag.

Ære til biblioteka!

Her kan du vera med meg ein tur til Nasjonalbiblioteket - eit skattkammer

Intervju til bruk for pressa

Forfatterintervju som forlaget laga i samband med lanseringa av boka "Garborg og Skou - forskjell på folk?"

Han vaks opp som bestekamerat med ein av landets største forfattarar, Arne Garborg. Men i motsetnad til Garborg, som har blitt ein bauta for ettertida, levde Martin Johan Mathiassen Skou eit vekslande liv mellom arrest og talarstol.

I boka «Garborg og Skou – forskjell på folk?»  har Marit Elisebet Totland gått opp stiane til forfattaren sin taterven, som også var Garborg sin modell for hovudpersonen Carolus i klassikaren «Fred».

– Hadde det ikkje vore for deira venskap, kunne kanskje Garborg ha blitt rasist. Men han fall ned på rett side. Totland skriv spennande og veldokumentert om venskapen mellom Garborg og Skou, som førte til gjensidig inspirasjon, seier Garborg-biograf Tor Obrestad, som også var med under boklanseringa under Skudenes Internasjonale Litteratur- og Kulturfestival, SILK.''

Totland fortel at det var heilt tilfeldig at ho fatta interesse for temaet. Sjølv om ho kjende godt til Garborg og hans forfattarskap etter mange år som norsklærar, var hovudpersonen i boka, Martin Johan Mathiassen Skou, eit ukjend namn fram til ho plutseleg fekk ei bok på bordet for ti år sidan. Det var lokalhistorikar og kunstnar Dag Einar Alfsen frå Skudeneshavn som introduserte henne for Skou, då han kom med boka «På fantestien», som Skou sjølv skreiv om livet som omstreifar i 1893. Alfsen si oppmoding til Totland var at boka måtte bli til film, og at ho var rette personen til å realisera prosjektet.

Heilt slik gjekk det ikkje. Totland let filmideen ligga, men var likevel ikkje klar for å leggja den spesielle historia om Garborg sin barndomsven frå seg, då ho hadde lese boka. I staden byrja ho å grava, og dei siste ti åra har ho reist i skytteltrafikk mellom Riksarkivet, Nasjonalbiblioteket, Statsarkivet i Oslo, Kristiansand, Trondheim, Bergen og Stavanger, ei rekke byarkiv og ikkje minst barndomskameratane sine heimtrakter på Jæren. For å nemna noko.

Gjennom det grundige kjeldearbeidet, som har resultert i ei 362 sider tjukk bok med nesten 500 fotnotar, fann ho ut at Skou si eiga bok slettes ikkje var ein biografi, slik den gjengse oppfatninga har vore i over hundre år. Tvert om var boka eit kampskrift frå ein mann som ønskte å betra taterane sine kår.

– Han ville vekka styresmaktene si interesse, og skaffa støtte for saka si. For å nå det målet, brukte han store ord for å skildra korleis dei levde, og brukte så groteske døme som han fann naudsynt for å nå målet sitt, seier Totland.

Gjennom historia har taterane systematisk blitt diskriminerte i periodar, og så seint som på 1900-talet blei taterkvinner tvangssteriliserte i Norge, medan borna som alt var fødde blei sende til eigne barneheimar. Dei siste åra har tilreisande tiggarar frå Aust-Europa blitt meir synlege i samfunnet, og spørsmål om tigging og minoritetar har igjen kome på dagsorden.

Dette viser korleis temaet i boka stadig er aktuelt, nesten hundre år etter at dei to barndomskameratane døde.

– Målet er at likeverd og menneskeverd kan bli eit tema i kantiner og rundt middagsbord. Eg håpar også at boka vil bidra til å gje folk eit meir heilskapleg bilete av korleis omstreifarane levde, seier Totland.

Solnedgangen er gyllen for alle

Det nærmer seg dagen for lansering, og spørsmålet som har ligget på lur i hele skriveperioden dukker opp på nytt: Hvordan vil etterkommere etter omstreifere og de som i dag definerer seg som reisende, motta boka?

Både gjennom selve boka og når jeg kommenterer Skous historie, legger jeg vinn på å formidle aksept for mennesket, - uansett. For menneskeverdet er alltid 100 %.
For å være sikker på at jeg formidler dette også under lanseringa, har jeg malt en kulisse, et lerret på 80X90 cm forteller at solnedgangen er gyllen for alle. Bildet viser hovedpersonen, Skou, på vei i båt tilbake fra Askviknes der han besøkte døtrene som var plassert på barnehjemmet der.

Garborg og Skou - venskap til inspirasjon

Tor Obrestad las boka "Garborg og Skou - forskjell på folk?" før ho gjekk i trykken. Eg var svært spent på kva domen blei. Obrestad har "greie på" Garborg. Han har skrive Garborgbiografi. Glad og letta blei eg då han skreiv dette bak på boka mi:

Marit Elisebet Totland har skrive ei spennande og veldokumentert bok om livet hans. 

Ho fortel om venskapen mellom Arne Garborg og Skou, noko som førte til gjensidig inspirasjon."

Boka er lagt ut for sal på ulike nettbokhandlarsider. Om du har bestilt boka frå ei av desse, skal du vita at ho er i kjømda. Dessverre er ho eit par veker forsinka frå trykkeriet, men eg skal ha henne i handa til lanseringa i Skudeneshavn, torsdag 30.oktober.
Så berre bia litt, så har du boka du har bestilt!
Håper du får glede og utbyte av lesinga!

Boka vil også bli å finna i bokhandelen, den gode gamle butikken der du kan halda boka i handa og bla i henne før du tar henne med heim. Er ho ikkje i din bokhandel - spør etter henne.

Så skal Skou tilbake til Sandnes

Vatne bokhandel, 4.november

Under litteraturdagene  kommer Skou tilbake til Sandnes, 100 år etter at han dro derfra og slo seg ned i Skudeneshavn.

 

Martin Johan Mathiassen Skou var av omstreiferslekt og han ble født mens familen holdt seg på Sola. Foreldrene fikk senere hjelp til å bli bofast på Klepp som et ledd i det store bosettingsforsøket til presten Knudsen på 1860-tallet. Etter en stund fikk de sitt eget vesle hjem på Gudmestad i Hå. Huset deres står der fremdeles.

Som voksen skulle Martin Johan komme til å slå seg ned i Sandnes ved Graveren for en stund. I en periode vekslet familien mellom å holde til i Grimstad og i Sandnes.

Det er mange spor etter familien i offentlige protokoller fra Høyland. Det var også der han sviktet sine egne forsett og sine hjelperes forhåpninger, og det var herfra det ble rapportert om tøffe møter med hans egne som ville få han tilbake til omstreiferlivet.

Samtalen med Tor Obrestad om Garborg og Skou

Tor Obrestad har skrevet biografi om både Hulda og Arne Garborg. Jeg har arbeidet i åtte år med å finne historien til Skou. Når boka mi "Garborg og Skou - forskjell på folk?" lanseres torsdag 31.oktober, skal vi to ha en samtale om de to mennene vi har skrevet om.

Etter et møte med Obrestad tidligere i høst, har jeg notater som utgangspunkt for den samtalen. Nå sitter jeg og forbereder hvordan vi kan ha en samtale som er lærerik og interessant for andre enn oss to. Så da spør jeg:
Hva vil du at jeg skal spørre Tor Obrestad om?

..
Og hva skal jeg kalle omstreiferne? I boka bruker jeg omgrepet "omstreifer". Men de fleste har sin lokal variant. Mange av disse gir bare negative assosiasjoner. Hva er ryddigst?
Noen ord om det finnes her: Omstreifar - fant - splint - tater - ulike-ord, men 100 % menneskeverd

"Det står i avisa!"

I tida 1892 - 1905 dukket Martin Johan Mathiassen Skous navn opp i avisene:
 

Aftenposten, Nordenfjeldske Tidende, Vestlandsposten, Agderposten, Morgenbladet, Karmsundposten,  Bergens Tidende, Romsdals Amtstidende,  Dagsposten, Trondhjems adr,

Varden, Trønderavisa,  Indheradsposten, Norlands avis, Intelligenssedler, Norges sjøfartstidende, Fredrikstad tilskuer, Den Vestlandske tidende, Tønsberg blad, Stavanger Aftenblad, Haugesunds avis, Christiandsands Tidende, Nordre Bergenhus Tidende, Norkapp, Haugesund dagblad og

Indtrønderen.

Til og med i Texas Posten og Stortingsforhandlingene  kunne man lese om han.

Likevel er navnet hans ukjent for de fleste.

Garborg skriver om Carolus Magnus. Og Skou står modell. Også i dagbøker og brev skriver Garborg vekselvis om Skou og Carolus. Men han blir glemt, - som "bare" en person fra barndommen.

Men sammen gir avisene og Garborgs bidrag et bilde som de hver for seg ikke kan gi. Det bildet prøver boka "Garborg og Skou - forskjell på folk?" å tegne. 

Etter hvert som flere aviser blir digitaliserte, vil nok flere føye seg inn i rekken. Noen aviser fulgte han gjennom hele denne perioden. Det har derfor vært mulig å rekonstruere reiserute og foredragsvirksomhet i disse åra; hvor han var, hva han sa og hvordan budskapet hans ble mottatt.

Uten alle disse avisoppslagene hadde ikke boka "Garborg og Skou - forskjell på folk?" vært like godt dokumentert. 

Takk og takk og takk til alle som er med i digitaliseringsarbeidet 

og alle som har lagt aviser over på mikrofilm! 

Stor honnør til Nasjonalbiblioteket! 

Digitalt anmeldereksemplar

Aviser som ønsker digitalt anmeldereksemplar av boka "Garborg og Skou - forskjell på folk" kan kontakta Commentum forlag ved carsten@commentum.no

Bokhaust - er det meir å hausta?

Boka har funne sin plass mellom andre som vil ut til lesarane i haust.

Bokhaust:

Mange nye bøker å velja mellom,

mange ord å lesa.

Er ikkje alt sagt?

Alle bøker skrivne?

- tenkjer eg av og til.

Men så måtte eg fortelja om Garborg og Skou

mest om Skou, for å vera ærleg.

Så lærte eg så mykje om Garborg undervegs.

Alt var altså ikkje skrive om Garborg heller.

Lanseringa kjem nærare dag for dag,

Torsdag 30, under SILK: Skudenes internasjonale litteratur- og kulturfestival,

det er tida og staden.

Sjølvsagt er eg spent på kva mottaking boka får.

Då Tor Obrestad hadde lese boka og sa at det ikkje var noko å setja fingeren på, sa eg:

- No blei eg letta.

- Eg au, svara han, - som hadde fått manuset til gjennomlesing etter at det var gått i trykken.

Så skal bok møta lesar:

Og eg skal prøva å peika på vegen til å oppdaga det som er årsaka til at boka finnest

i møte med lesaren:

Skudeneshavn 30.oktober

Sandnes, litteraturfestival: 4.november

Husnes 11.november

Husnes 20.novmeber

Bømlo, Sortland 22.november

Eg gru-gler meg

Så vil eg takka...

Prisvinnarar kan vera overraska, blaserte, fortumla eller likegyldige; dei har likevel eitt dei må få sagt: Så vil eg takka medspelarane, alt frå mor og far til manager og produsent.
Når ein ser på prisutdelingar, er det så ein kan tenkja at dei kunne spart seg dette. Me oppfattar knapt nanma i farta og dei fleste høyrer me aldri meir om. Det er så det ein øyret går inn og ut.

Likevel: Denne delen av takketalen er svært viktig og heilt på sin plass. Når ein vinn ein pris, står det faktisk mange bak, mange fleire enn me tenkjer når me ser ein film, høyrer ein song eller les ei bok. Det finnst ikkje mange solistar i den store samanhengen. Og om dei finnest, så når dei ikkje langt.

Eg har ikkje vunne nokon pris, men eg er i ferd med å gi ut ei bok: Garborg og Skou -forskjell på folk? Og eg veit svært godt at dette kunne eg ikkje gjort åleine. Eg er 100 % arbeidsufør, har problem med å reisa og å sitja lenge, særleg på møte eller framfor PC'en. Likevel har eg vore på statsarkiva rundt i landet og det ligg utruleg mange tastetrykk bak den ferdige boka.

Korleis heng dette saman?
Eg har mann og fire born.
Barn A har køyrt meg hit og dit rundt på Jæren for å bli kjent i området hovudpersonane i boka vaks opp.
Barn B har laga litteraturlister.
Barn C har tasta inn alt det som skulle skrivast av frå ander kjelder.
Barn D har lese korrektur.
Barn A har henta meg, bore ryggsekk, liggjeunderlag (til pausar på lesesalar) og PC ved reiser.
Barn B har bore permar og bøker opp og ned trapper.
Barn C har lyfta på tunge protokollar i lesesalar.
Barn C har køyrt meg til og frå biblioteket.
Barn A har skanna og redigert bilete og avisartiklar.
Husbonden har henta og bringa både meg, bøker og pakkar til og frå, til og frå i 8 år
og lagt feriar og turar slik at det var råd å stikka innom by-og statsarkiv, køyrt ryggvenleg Norge på kryss og tvers og sett meg av nærast muleg arkiva rundt omkring.
Heile gjengen har heia og oppmuntra meg når eg nesten mista motet, og dei har latt vera å dra meg ned att når eg hadde vel mykje mot.
Bibliotekarar og arkivtilsette har også henta og bringa, lyfta og leita for meg. Og dei har båre over med dette rare mennesket som plutseleg legg seg ned på golvet i lesesalen.

Eg er glad for det handlingsrommet eg har. Det hadde ikkje vore der om familie og tilsette i arkiv og bibliotek ikkje hadde utgjort veggane og golvet i det rommet.
Så eg vil gjerne takka...
Og det vil eg svært gjerne gjera utan å få nokon pris. Det å få vera aktiv som arbeidsufør er verd mange prisar.

Ikkje alle får ein bauta

Skulpturen er laga av billedhoggaren Hugo Frank Wathne. 

Heldigvis; ikkje alle får ein bauta. Det kunne bli trongt i steinrøysene om så var tilfelle. I alle fall om dei skulle plasserast slik Garborg har sett seg, på ein fin utsiktsplass i Knudaheiå.

Likevel; uvanleg mange i krinsen rundt Martin Johan Mathiassen Skou, av dei som var i lag på Time på 1860-talet, har fått seg ein bauta. Oppfinnaren Torkel Lende (1849-1909) står ved Time vidaregåande skule og Sven Aarrestad (1850-1942), stortingsrepresentant, statsråd og amtmann, er blitt ståande på Bryne.

At Skou skulle få nokon bauta var ikkje tema, korkje her eller der. Men eg har høyrt songen av Hoppalong Knut. "Alle som ein kan få ein bautastein", og sjølv om eg må innsjå at eg er nesten åleine om å ha slike referanserammer, tar eg linja fram nok ein gong. (Sist eg prøvde meg såg eg i augene på alle i kommunestyresalen at dei ikkje hadde mange knaggar å henga sitatet på).

Grenda, 13.sept. 2014

Sidan boka mi heiter "Garborg og Skou -forskjell på folk?" kan eg røpa allereie no, før lanseringa, at svaret er at det er ikkje meir forskjell på folk enn at dei kvart på sitt vis kan få ein bauta "fordi dei fortener det" som reklamen seier. Og denne gongen er det rett: Skou fortener det; ikkje ein bauta i stein, men eit minnesmerke i ord.
Det er noko av det eg håper boka mi kan vera!

Ut av bobla

Å skrive en bok er sammenlignet med å gjennomgå et svangerskap. Noe vokser fram, prosessen kjennes på kroppen og resultatet er "noe helt nytt".

Etter mye farting rundt i landets arkiv og bibliotek lå råmaterialet til det som skulle bli "Garborg og Skou - forskjell på folk?" på bordet. Så skulle det skrives, tenkes, eltes og knas til det hele ble en lesbar og interessant tekst.

Underveis gjorde jeg verdifulle funn, tror jeg.
Underveis så jeg nye sammenhenger, tror jeg.
Underveis fant jeg ut at denne fortellingen ikke har vært fortalt før, den har ikke en gang vært etterlyst, tror jeg.
Underveis måtte bildet av Garborg endres noe, tror jeg.
Underveis, etter at jeg flere ganger hadde lagt manuset og haugen med permer og bøker til sides, innså jeg at dette må på trykk. Slik jeg vurderer det.

Og så må jeg innse: Det er i min boble det ser slik ut. Jeg har levd i denne bobla i over åtte år. Har jeg fått med tankene som er blitt til underveis slik at leseren forstår hvorfor boka er viktig? Har jeg formidlet sammenhengene så leseren finner fram i terrenget av ulike samfunnsbilder?
Har jeg dokumentert mine konklusjoner, også de som leseren selv må ta?

Når en sitter for seg selv og skriver, ligger ikke disse spørsmålene så langt framme i pannebrasken. Da er det bare kilder, sannheter, brokker som skal bli til en helhet. Og når helheten er der, må den få innpakning som gjør at noen vil pakke den ut igjen.

Det er nå boblen sprekker? Boka skal ut i friluft, Den skal i hendene på leserne, uten at jeg sitter og kommenterer på stolen ved siden av. Den må klare seg selv.

Nifst.

Tor Obrestad leste manuset denne uken, og etter en lang samtale med han, er det hele litt mindre nifst. Han må selv gi sin vurdering av arbeidet mitt, men jeg dro fra Nærbø med vissheten om at jeg ikke har bommet. Det er nok for meg i denne runden. Så nå kan bobla sprekke!

Lansering under SILK, Skudenes internasjonale litteratur- og kulturkonferanse

Da er det avgjort: Lansering av boka "Garborg og Skou - forskjell på folk?" vil bli under SILK 2014, Skudenes internasjonale litteratur- og kulturkonferanse, 30.oktober - 2.november.

Det er ei stor ære!

Rammen rundt lanseringen er ikke helt bestemt, men forhåpentligvis vil det bli en litterær godbit for Garborg-fans.

Her kan du lese om SILK

Plutseleg skal eg møta Tor Obrestad

Plutseleg blei planane for veka snudd på hovudet. Eg skal til Nærbø og ha ein god Garborgprat med sjølvaste Tor Obrestad. Eg har lese det han har skrive om Garborg og hatt nytte av det i forteljinga om Garborg og Skou. Sjølvsagt burde eg tatt kontakt med Tor Obrestad for lang, lang tid sidan. Men litt forsiktig er ein jo, når ein så vidt våger seg ut på litterære åkerland.

Obrestad hadde ikkje lyst å berre gje ein kort kommentar då eg kontakta han på epost. Han ville ha eit møte, auge til auge. Det har eg sansen for, og legg turen til Nærbø på torsdag.

Eg gler meg til å samtala, lytta og læra...

Det er for seint å gjera endringar i manuset. Men innsikt og lærdom er lett å bera og kan koma vel med på ferda vidare samen med Garborg og Skou.

Garborg, Martin Johan og oldefar?

Den som leitar finn ofte mykje meir enn han leiter etter. Den dagen eg bestemte meg for å leita fram historia til Martin Johan Mathiassen Skou, forfattaren av boka Paa fantestien frå 1893, oppdaga eg fort at Arne Garborg høyrte heime i den historia, ja, at livshistoriene deira faktisk tvinner seg tett i hop.

Dermed måtte eg til Garborgtunet og nabogardane på Jæren i siste halvdel av 1800-talet. Og plutseleg sat eg med mi eiga historie i fonget. Eine greina av farsslekta mi kom frå nabogarden til Garborg. Og det var frå denne garden Eivind, far til Garborg, henta kona si.

Eg er altså av same rot som Arne Garborg.
Etter å ha lese Garborg sine bøker og mange av bøkene som er skrivne om han, må eg innrømma at eg det var greitt å finna ut at det var på morssida eg er i slekt med Garborg. Ane Oline står fram som ei utruleg sterk kvinne, med stor vilje og evne til å gi omsorg, trass den kvardagen ho levde i.

Farmor Ragna kom frå Stavanger. Ho var fødd Malmin. Faren, Garman Malmin, var son av Karen Haugland Gregoriusdatter (1822-1898) som kom frå garden Øvre Haugland, nabogarden til Garborg der Arne Garborg veks opp. Dette vekte interessa hjå ein slekts-sporhund som meg, og då eg fulgte spora vidare, fann eg det eg søkte etter. Eit stykke tilbake i ætteledda møttest linjene frå Arne Garborg og farmor si slekt.

Slekta vår møttest ved at Arne Garborg si tippoldemor også er mi tipp-tipp-tipp-oldemor. Ikkje verst! 

Våre oldefar Garman var truleg heime hjå besteforeldrene på Øvre Haugland som gut, og han var jamnaldring med Arne Garborg. Kanskje var også han saman med smågutane Arne og Martin Johan då dei leika rundt på markene, - slik Garborg fortel.

Me veit mykje om Arne Garborg sin barndom sidan me i dag kan lesa dagbøkene hans. Og det er ikkje til å leggja skjul på: Det var ikkje berre gode minne Arne hadde frå barndomen sin. Eit lite gløtt inn i heimen hans, er med i boka "Garborg og Skou-forskjell på folk?"

Garborgheimen
Aadne Garborg var en glad smågutt. Også faren kunne spøke og være lett til sinns. Han drev til og med ablegøyer med sønnen sin, stilte han fram som taler på bordet, til underholdning for gjester og husets folk. Det hørtes latter fra Garborgtunet.
Men latteren stilnet da faren ble vakt og begynte å få alvorlige religiøse anfektelse.
Da var Aadne åtte år.
Det var som en stor skygge la seg over Garborghjemmet. De få trivelige stundene de hadde, var når far i huset var ute i ærend. Kom han tidligere hjem enn planlagt, var det en skuffelse for resten av familien, og i verste fall var det et vondt gjensyn, særlig dersom han kom over dem i noe så verdslig som å leke eller drikke kaffe.

Både hverdag og helg ble preget av alvor. Følelse av frihet kunne de bare få om faren var borte. Mora hadde vondt av barna sine. Hun ville ikke gå imot mannen sin, men bøyde seg for husbonden, slik det sømte seg en god kone. Samtidig prøvde hun å beskytte barna, gi dem noen pustehull. Arne fikk derfor lese i bøkene han hadde skaffet seg i smug, på kne over kista i kammerset når faren ikke så det.